Se full versjon : gode dikt!
her er ein tråd kor vi kan samle gode dikt. har du eit favorittdikt, kanskje? eller evnar du ikkje bestemme deg, og vel heller å like ein heil masse i staden? skriv dei inn her, så skal vi sjå om vi får ei fin lita samling her til slutt.
Anonymous
04-01-2006, 16:07
Vi er på sporet
etter en ny og bedre virkelighet
som skal finnens ikke så langt herfra
Den ligger forhåpentlig
i nærheten av
det hjertet forstår
av kate næss.
Beundrer Stift sine "jazz" og "teater"!
Sørgendes "asfaltroser",
Ainras "øyelokkstjerne",
"trå varsomt" av voice.
Det er de fra dikt.no! Sikkert enda flere dritbra tekster som jeg enda ikke har lest enda :)
Også er jo "mauren" av Inger Hagerup bare klasseskrevet!;
Liten?
Jeg?
Langtifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?
Er bare klasse over det diktet ass! :)
Saknad
Eg veit so vel, det finst ein Skatt,
som vel eg hava maatte;
og ingen Mann det vilde skadt,
um eg den Skatten aatte.
Og fann eg den, var allting vel;
eg skulde vera rik og sæl.
Men aldri veit eg Grunnen,
der han skal verda funnen.
Eg veit so vel, det finst ein Stad,
kann henda nær ved Sida,
der vist eg skulde verda glad
og gløyma burt all Kvida.
Og kom eg der, so fekk eg naa
den Ting, som mest eg sakna maa.
Men det er heile Skaden;
eg finner aldri Staden.
Eg veit so vel, det finst ein Barm
med same Kjensla inne,
med same Hug og same Harm
og same Von og Minne.
Og fann eg den, vardt allting rett,
og Livet skulde skrida lett.
men det er verst aa minnast;
me skulo aldri finnast.
Ivar Aasen
- frå Symra, 1863
i tilnærma opphavleg språkform.
sånn btw: sæl: glad, Kvida: sorg/smerte, Harm: sorg.
Feberdigte VI av Knut Hamsun
Alvilde, jeg husker den sidste Nat,
du ropte: Knæl!
Jeg drak af din Sko
og alle lo.
Det gjorde jeg kun forat muntre din Sjæl.
Alvilde, saa rakte du ud en Blomst.
Jeg holdt meg frem.
Du gav mig et Blik,
et fuldgodt Stik.
Jeg tumled meg ud. Det var kulmørkt hjem
Faen som den slutten svir. Mannen var genial, yo.
Alvilde, jeg husker den sidste Nat,
du ropte: Knæl!
Jeg drak af din Sko
og alle lo.
Det gjorde jeg kun forat muntre din Sjæl.
Alvilde, saa rakte du ud en Blomst.
Jeg holdt meg frem.
Du gav mig et Blik,
et fuldgodt Stik.
Jeg tumled meg ud. Det var kulmørkt hjem
Faen som den slutten svir. Mannen var genial, yo.
yesindeed. her er eit til som eg likar av han.
Skjærgårdsø
Nu glider båten
mot skjærgårdsøen,
en ø i havet
med grønne strande.
Her lever blomster
for ingens øyne,
de står så fremmed
og ser meg lande.
Mtit hjerte blir som
en fabelhave
med samme blomster
som øen eier.
De taler sammen
og hvisker selsomt
som barn de møtes
og ler og neier.
Her var jeg kanskje
i tidens morgen
som hvit spirea
engang å finne.
Jeg kjenner duften
igjen fra fordum,
jeg skjelver midt i
et gammelt minne.
Mitt øye lukkes,
en fjern erindring
har lagt mitt hode
ned til min skulder.
Så tetner natten
inn over øen,
kun havet buldrer -
nirvanas bulder.
- frå Det vilde Kor, 1904
Jente_88
04-01-2006, 17:01
Mitt yndlingsdikt :-)
Jeg ser
Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.
En regndråpe!
Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.
Jeg ser på de velkledte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de lutende hester.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underligt...
Sigbjørn Obstfelder
(jeg har egentlig aldri spesielt hatt sansen for dikt, men her er et jeg husker, og siden mange her skriver (virker det som) så: )
Å DIKTE
Å dikte er å vera
det vesle som ein vart
og sleppe kvite fuglar ut
i nattesvart.
Å leva er å vera
det store som ein er
og stå i einsleg undring
og høyre fuglar flyge inn
frå ukjend verd.
Tor Jonsson
Jeg er det dikt
Jeg er det dikt som ingen skrev.
Jeg er det alltid brente brev
Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi
Jeg er den stumme leppes bønn
Jeg er en ufødt kvinnes sønn
en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.
Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp
Men intet svarer når jeg ber
Jeg er de ting som aldri skjer.
Inger Hagerup
å faen. no kom eg på det.
Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.
Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.
Eg er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet.
Evig, evig er du mi.
Åja. Kanskje ta med titlar.
"Norsk kjærleikssong" av Tor Jonsson
Jeg er det dikt
Jeg er det dikt som ingen skrev.
Jeg er det alltid brente brev
Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi
Jeg er den stumme leppes bønn
Jeg er en ufødt kvinnes sønn
en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.
Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp
Men intet svarer når jeg ber
Jeg er de ting som aldri skjer.
Inger Hagerup
verkeleg flott.
Den fyrste song
Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor si song ved vogga,
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
de kunne gråten stogga.
Dei sulla meg så underleg,
så stilt og mjukt te sova,
dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.
Den vegen ser eg enno tidt
når eg får auga kvila;
der stend ein engel, smiler blidt,
som berre ei kan smila.
Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar,
eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som alt ting heilar.
Per Sivle
- publisert fyrste gongen i Fedraheimen, 1887
å faen. no kom eg på det.
Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.
Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.
Eg er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet.
Evig, evig er du mi.
Åja. Kanskje ta med titlar.
"Norsk kjærleikssong" av Tor Jonsson
åja. fortryllende.
Olav H. Hauge
Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje—
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa—
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Jeg tror nok dette er mitt favorittdikt.
Den dag kjem aldri
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer;
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når mørkt det er.
Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.
Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer.
Eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sit atter ende ned.
Når vi nden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der borte eg ser deg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.
I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.
Aasmund Olavsson Vinje
- frå Storegut, 1868
ah, masse fint her. fin tråd!
The Road Not Taken - Robert Frost
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that, the passing there
Had worn them really about the same,
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads to way,
I doubted if I should ever come back.
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I-
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
for om eg søver
kjipt å måtte skrive 'søver'
(rommet, ved en eske med gaver: er de inviterte
elsket? eller snakker han om henne
i søvnen, blør han virkelig fra ørene, som om han var
uskyldig
eller i det minste uvitende om kulden som brer seg,
det seiglivede motet, den hvite skodden
som dekker absolutt alt, alle ting)
jeg vet ikke mer enn dere, jeg sverger
Mitt hode er vendt mot øst
Jeg strammer ringen rundt halsen
Jeg kan aldri dø
Man dør når man sover
Lyset slår ut sin luftblomst
Klokken har strikket natten ferdig
Se, jeg sitter og syr på en rose
som noen har revet i stykker
og sting for sting visner mine hender
- Georg Johannesen, Ars Moriendi
Jødisk partisansang
Til minne om oppstanden i Warszawas ghetto våren 1943
Disse lys er ikke solen, men en brann
Disse skyer er av røk og ikke vann
Denne grunn er bare aske, ikke jord
Denne sang er bare handlig, ikke ord
Det vi ligger i er piggtråd, ikke lyng
Dirigenten roper: skyt, og ikke: syng
Med gevær og ikke stokk står vi parat
og i hånden ingen gren, men en granat
Det som tordner er kanoner, ikke storm
Det som lyner er et folk i uniform
Dette folk er ikke folket, men en rest
Det er mennesker som dreper, ikke pest
Denne sang er bare blod og ikke blekk
Dette folk er ingen fugl som kan fly vekk
Denne krig er ingen krig som kan gi fred
Vi har reist oss og kan se vi er slått ned
Georg Johannesen
Etter deg
eg er i det stille vatnet
etter deg
ventar ved mørke landtunger
ventar ved stille demningar
alt er stille etter deg
huset og kvelden og kroppen
alt flyt så stille
flyt over i alt anna
vil fløyme over frå tid
til annan
slik er det her
i det stille, stille vatnet
etter deg
Brit Bildøen
- frå På visse tider av døgnet, 1995
då du endeleg sat der
med det siste skotet
og tenkte kva eit rykk
i peikefingeren tyder
ei sol som aldri renn
hugsa du
alle dei gode stundene
ville det neppe
endra noko,
du var ikkje skuffa
berre uendeleg glad
i ei endeleg verd
ei tåre kanskje
og fjorden vakna i raudt
då døden sjølv
strauk ho av
likt eit bilete av Gude
må det vere
noko vi kan tole
berre ikkje dette
i råaste form
noko raudt og varmt og vakkert
eit bryllaup
men dette er mellom
livslina og dødslina i ei hand
folda kring eit sår
ei flenge i tilværet
frå før di tid
og alle desse bileta er
snerk over elvar av blod
(morgon ved fjorden)
viss fjortisane her hadde skriv slike kuttedikt, hadde eg vore ein lukkelegare person.
T. Hellesen, "Noko av deg lever andre stader"
Vise
Vi stod ei natt om våren
framfor eit oretre
Der skar vi inn med kniven
to namn i raude ved.
Og seint om sommarkvelden
i seterstova sval,
vi skreiv med kol på veggen
to namn og årsens tal.
Når isen la om hausten
på logne Venetjønn,
vi skreiv to namn der utpå
med kalde skeisejønn.
Om vintren kom i lunden
ein stein av mørke grjot.
Eit einsleg namn er hoggi der
og lyser Gud imot.
Tarjei Vesaas
EFTER FESTEN
Jeg hører kun Nirvana spille;
Alverden sover, Dagen gryr.
En Lom har skræmt sig selv og flyr,
saa ligger Vandet atter graat og stille.
Det suser dødt i mine Øren...
Jeg mindes kun fra Festens Larm
den Storm som løfted hendes Barm
og saa det sidste røde Smil i Døren.
Din Aande dufted av Violer
hvem var det for, du Pige smaa?
Mig var det ej du aanded paa.
O du og han var lig to vilde Foler!
Jeg hører kun Nirvana spille;
Alverden sover, Dagen gryr.
Jeg slukker hvad hun slog i Fyr,
saa ligger Hjærtet atter graat og stille.
Hamsun, "Det vilde Kor", 1904
Bønn for ein liden syklist
Må bremsene alltid virka,
og dynamoen gje lys te di lykt,
må skruene ver festa,
så du sykle framøve - trygt.
Må sedet ha gode fjøring,
bagasjebrettet romslige plass,
må dekkene aldri ponktera,
om du treffe på stifter og glass.
Må giren gli lett og villigt,
og ringå ha fine klang,
må du alltid ha gode medvind,
og loft fyllt av foglasang.
Må trenå ver lysegrønne,
og udsikten åben og vid,
må mildver, sol og blomster,
ver me deg i all di tid.
Gunnar Roalkvam
Etter
I kveld vil jeg
gå hjem alene,
gjennom massen
vil jeg vandre
med hevet hode,
føle
ensomheten
som en straff
for den ugjerning
at jeg
åpnet
munnen.
((Kunngjøring
På grunn av
inntrufne
omstendigheter
blir jeg ikke
å treffe
mellom klokken 17
og klokken 19 i dag.
Skal i begravelse.
min egen.))
Grethe Støa Birketvedt. Jeg fant dem i dag, og har ikke drøvtygget dem så lenge, men.
The Oral Caress
by
Robert W. Birch
Copyright 2001
Cradled between your tender thighs
I lift you to my mouth.
The abundance of your wetness greets me
and my mouth overflows with your warm essence.
Your sweet taste is on my tongue
and your fragrance delights my senses.
No gentle lick this visit.
No bashful cautious approach
For I wish to consume you.
Push against my hungry mouth
As the tip of my tongue slides up the slippery furrow
that welcomes me between rows of delicate pink petals.
Thrust against my generous tongue.
Show me the power of your desire
for my oral caress.
My exploring tongue lifts the hood
and finds your smooth firm pearl.
You squeal in that unique way,
signaling that I have found your special spot.
I harden in response.
My jaws protests what my open mouth provides
but I am unrelenting in my gift,
intent only on your fulfillment.
I feel your body tense,
and you are quiet now...
Concentrating... bearing down.
Soon now my love,
ecstasy approaches.
You push hard and fast against my tongue,
shameless in using me
and I so willingly comply
until you cry out...
and in your satisfaction,
I will find mine,
But mine will be the greater.
det er eit dikt av Birgithe her på dikt.no, som eg tykkjer er så utruleg vakkert! ^_^
"Hysj"
sett foten forsiktig
ned i morgenduggen
så forsiktig at du hører
en linerle åpne det ene øyet
og tåka lette fra gress og vei
rasling
idet de første spede solstråler
baner seg vei gjennom alt
og tar en morgenlur
i spindelvevlua over lyng og busk
da har du gått stille fram
og naturen smiler lurt
tilbake
Cenotaph
14-01-2006, 01:22
Ikke min favoritt fra henne - det er det grovt lange diktet om et gulv - men dette var det jeg fant; altså: Anna Hallberg - Före spädning
kan spegla i stålets blanka ett blänk
i luften kastar ansiktet
tillbaka
knivens breda sida träffar
aldrig glimmande
när den far förbi med ögon.
(blickfång saknas varje / det växer )
djuphav
det ljusa hatet från pappas penis
mitt huvud är för tungt
en vilja: att döda
(det är nödvändigt att återvända till den fungerande smärtan )
(det är nödvändigt att återvända till den fungerande smärtan )
ett skäl. det här är:
ett skäl. det här är ett skäl för att tala. Ett skäl för att
tala om. för att tala om det här. Skälet. Nu MÅSTE du.
ja, nu måste du. Eller hur? Ja. Nu. Eller. Hur. Skälet.
ett skäl. eller. hur.
(eller) vill döda
att inte längre bära tappad
på självklarheter
-----------------------blåst
genom parkbänkarna
revbenen, Folkets Hus
och
kyrkböckerna
blåser det också
lika
igenom -------------------
Taxa: 8kr/tim vard. 9-19
Taxa: 60 öre kvällar och helger
Taxa: gräns, ett motstånd för skillnad
går på. begravningsplatser.
avtryckens minnen.
avslutade.
– i formar –
(som muffins)
jag förvånas
över hur snabbt
jag ryms ut
raider/bounty/raider/bounty/raider/bounty/raider/bo
unty - lägger bara i ordning som kommit fel och (i
ordning, i ording, i drrning, ird ning,) raiderochraidero
chraider och raider och vem är det nu som har ramlat?
Mina knän är blodiga och luktar illa. Röret rullade över
kanten. De var många, men jag vet inte. Din statoiltröja
har lossnat, i axelsömmen.
– Måste man ha keps på sig när man jobbar här?
(Det kan jag inte svara på.)
du måste döda allting.
du måste döda och fortsätta framåt.
du måste döda och fortsätta framåt igenom över under
och förbi
det ljusa våldet.
ett tunt svettlager
den mikroskopiska skärpan (svalkar och lugnar)
så tyst skriker en liten flik
också det närmaste plagget. tröjan med min svett,
med mina lukter /
/ sammanhangen slöa de
trötta joggingvarven runt elljusspåret –
vill ensam är. och måste.
sanning = mage + ögon
sanning – mage = ögon
s – m – ö = s m ö r g å s
Fiberoptiken. Den exakta beröringen. I tid.
Du kan inte. Som vanligt.
(mänskligheten)
Betyder: torskfilé, litteraturkritik, hiss med grind
man ska skrika tystnaden rakt i ansiktet på folk
eller: vem är det nu som har ramlat?
våra armbågar är blodiga och luktar trä
reflexmässighetens bedrägliga förskjutning
(Varför låter det så mycket? )
natten tystnar också
låter floder av mörker fylla ut –
överflödet rasar dunklas rämnar
av sig själv
Basgången är nu tyngre.
Det finns en rättvisa här.
jag ligger platt som ett minustecken
så nära att jag känner hur strecken skakar
- Kanske,
om ni tänker kring kärlek?
lå-nga sim-tag läng-re ut
in och ät
ground zero thinking...
Nu målas en spegel i rymden
den tunna hinnan av silver
framför
ögat
och intet liv
ännu
minustvåhundrafjortonkommafemton grader
komma fjortonochenhalv
komma fjorton, tretton, tio...
Nu växer ett spegelskal
signaler toner från mätinstrument
brusande eko (eko?)
(att driva sig crawlande längre ut du måste döda och fortsätta framåt du måste döda allt– )
minustvåhundrafyrtioåttagrader, komma in
kliva in, stampa snön, i farstun
nu rullas den röda mattan ut (ingenting mer)
men röd, som tungan på disken
(silverkupa, sammetsgolv, -eko?)
(vill säga: silverkupa, sammetsgolv, -eko?)
när tungan istället blir himmel så faller flingor som liknar
snö
flingor partiklar kristallina korn, de liknar
snö eller trillande
för-
texter third
hairdresser, violins...
menminustvåhundrafyrtiofem grader och mattan
är vit
när glaset vänds
kråkspår i snön under spegeltaket
nerrasade tecken ..lins
från himlen
då snön försvunnit är språket kvar
-räven raskar över isen...
kråkor och korpar flyger
en rymd som sträcker sig längre ut
i långa långsamma simtag
kallt
att sorgen stelnar
vi är tvugna att använda oss utav
vi är tvugna att bruka enbart detta
den grusiga sorgen när figurerna och
landskapen och bevattningsapparatur
framför ögat
vad som växer, förökar sig, sprider sig, ja
ännu
Och när de torkar.
han har en liten bild
som han klippt ut
en svartvit bild
av två kvinnor som skriker
det är dessa som alltid ska liknas
ett blänk
i luften kastar ansiktet
tillbaka
D-dungKD-dungKD-dungKD-dungKD-dunKD-dungKD
-dungK
Den tredje kommer in och sätter sig i soffan.
Han hör inte vad som sägs.
Det pågår alltjämt och han hör inte vad som händer därute.
Rosornas påbörjade nedåtfall de bladen som nyligen öppnats –
(Det visar sig.)
Oppsettet ble ikke helt correct her, så: link til hvor du kan lese det med riktig oppsett: http://www.nypoesi.net/dikt/anna-hallberg.html
Fortvilelse
Jeg gik bortover
veien med to
venner - så gik
solen ned
Himmelen ble
pludseli blodi rø
Jeg standset, lænet
mig til gjæret træt
til døden - over den
blåsorte fjor og by
lå blod av ildstunger
Min venner gik
videre og jeg sto
igjen skjælvende
af angst -
og jeg følte det
store uendelige
skrig gennem
naturen.
Edvard Munch
Fortvilelse
Jeg gik bortover
veien med to
venner - så gik
solen ned
Himmelen ble
pludseli blodi rø
Jeg standset, lænet
mig til gjæret træt
til døden - over den
blåsorte fjor og by
lå blod av ildstunger
Min venner gik
videre og jeg sto
igjen skjælvende
af angst -
og jeg følte det
store uendelige
skrig gennem
naturen.
Edvard Munch
skreiv han dikt rly?
eingong skal eg skinna og loga
som blod
ja tende eit flekkande blodflamme-
bål i kruna mi,
då alle mine safter er vortne
til eld mot himlen.
- Kristoffer Uppdal, Lauvtreet (utdr.)
dramamin
16-01-2006, 12:26
verdas beste dikt er av og til skriven av william carlos williams
so much depends
upon
a red wheel
barrow
glazed with rain
water
beside the white
chickens
Et farlig våpen
---------------------
Ord kan såre
og føre til krig
Ord kan skade
ødelegge liv
Et ord kan såre
inderlig mye
Bruk hjernen, tenk
munnen vil lye
Munnen gjør kun
sånn som du vil
Tenk deg om
det får du til
Jeg håper du
en dag vil se
at du også kan
få meg til å le!
(Nøtten)
Du tar meg på, og jeg blir hansken din. Av nylon, av
lær. Av lår. En hårete hanske. En hanske som puster
Jeg åpner et kjønn i munnen for å kysse deg bedre
Sklir deg i møte på en våt tunge. Dette er den røde
løperen jeg gir deg.
av Gro Dahle.
Smakfult dikt! hehe
hjelp meg med å finne et brukbart høytlesingsdikt til norsktimen i morgen?
:roll:
en avlang sommer
har runde stener
to hender minnes
Av Edvard "Kyoshi" Taskerud
Den ukjende
Eg er ein mann som ingen kjenner.
For den er eg, gjekkstøtt ein ukjend veg.
Far vel da, alle gode venner,
som berre kjenner han som aldri likna meg.
Meg kan ingen rose eller laste,
for ingen kjenner meg, og ingen kjem meg nær.
Så tei still, venner, så eg slepp å høyre
ros og ris for det eg ikkje er.
Men ein gong kjem vel alle venner
og fører meg til grava. Og så god natt, god natt.
Men eg skal følgje med når de går heim frå laget,
da skrymtar eg i skuggane, i grenda går eg att.
Meg kan ingen grava ned, det er ingen som har kjent meg.
Det bur ein annan i meg, han åtte aldri ord.
Han lever att i andre og vandrar i sin himmel
på denne barndomsfagre og bombesprengde jord.
Tor Jonsson
Dette diktet er hentet fra ”Århundrets kjærlighetssaga” av Märtha Tikkanen. For de som ikke vet det var hun gift med en kjent forfatter, som jeg ikke husker navnet på, som var alkoholiker. Diktboka beskriver hvordan hun, barna og han har det, i dette forholdet. Det er den eneste diktboka jeg har lest flere ganger (ja, det burde jeg jo gjøre noe med, og lese mer, av andre også, men) for det er ganske enkelt alt sammen, og forteller godt en historie, kanskje mer enn at diktene i seg selv er så fryktelig gode.
Forakte kvinner, du?
Aldri i verden
har du hørt
noe så absurd
Du som alltid
bare har respektert
alle kvinner
du har hatt
å ja, gjøre med
Foraktet dem
har du da slett ikke
Selv ikke horene
har du foraktet
sier du
stolt
Selv
ikke
horene
altså
Dette diktet er hentet fra ”Århundrets kjærlighetssaga” av Märtha Tikkanen. For de som ikke vet det var hun gift med en kjent forfatter, som jeg ikke husker navnet på, som var alkoholiker. Diktboka beskriver hvordan hun, barna og han har det, i dette forholdet. Det er den eneste diktboka jeg har lest flere ganger (ja, det burde jeg jo gjøre noe med, og lese mer, av andre også, men) for det er ganske enkelt alt sammen, og forteller godt en historie, kanskje mer enn at diktene i seg selv er så fryktelig gode.
Forakte kvinner, du?
Aldri i verden
har du hørt
noe så absurd
Du som alltid
bare har respektert
alle kvinner
du har hatt
å ja, gjøre med
Foraktet dem
har du da slett ikke
Selv ikke horene
har du foraktet
sier du
stolt
Selv
ikke
horene
altså
min mor har den boken :roll:
Jupp, har lest den boken eg. Har an òg. :wink:
"Fire and Ice"
Some say the world will end in fire,
Some say in ice.
From what I've tasted of desire
I hold with those who favor fire.
But if it had to perish twice,
I think I know enough of hate
To say that for destruction ice
Is also great
And would suffice.
Robert Frost.
Jeg elsker den mannens poesi...
Og hvem sier at det bare er bajs som kommer fra statene?!
"Fire and Ice"
Some say the world will end in fire,
Some say in ice.
From what I've tasted of desire
I hold with those who favor fire.
But if it had to perish twice,
I think I know enough of hate
To say that for destruction ice
Is also great
And would suffice.
Robert Frost.
Jeg elsker den mannens poesi...
Og hvem sier at det bare er bajs som kommer fra statene?!
det var bajs det der òg :P
"Fire and Ice"
Some say the world will end in fire,
Some say in ice.
From what I've tasted of desire
I hold with those who favor fire.
But if it had to perish twice,
I think I know enough of hate
To say that for destruction ice
Is also great
And would suffice.
Robert Frost.
Jeg elsker den mannens poesi...
Og hvem sier at det bare er bajs som kommer fra statene?!
det var bajs det der òg :P
Du er en kulturløs tøs som skal dyppes i tjære og rulles i fjær og plasseres på torget i gapestokk!
dramamin
19-01-2006, 12:45
John Donne - A Valediction: Forbidding Mourning
As virtuous men pass mildly away,
And whisper to their souls, to go,
Whilst some of their sad friends do say,
The breath goes now, and some say, no:
So let us melt, and make no noise,
No tear-floods, nor sigh-tempests move,
'Twere profanation of our joys
To tell the laity our love.
Moving of th'earth brings harms and fears'
Men reckon what it did and meant,
But trepidation of the spheres,
Though greater far, is innocent.
Dull sublunary lovers' love
(Whose soul is sense) cannot admit
Absence, because it doth remove
Those things which elemented it.
But we by a love, so much refined,
That our selves know what it is,
Inter-assured of the mind,
Care less, eyes, lips, and hands to miss.
Our two souls therefore, which are one,
Though I must go, endure not yet
A breach, but an expansion,
Like gold to aery thinness beat.
If they be two, they are two so
As stiff twin compasses are two,
Thy soul the fixed foot, makes no show
To move, but doth, if th'other do.
And though it in the centre sit,
Yet when the other far doth roam,
It leans, and hearkens after it,
And grows erect, as that comes home.
Such wilt thou be to me, who must
Like th'other foot, obliquely run;
Thy firmness makes my circle just,
And makes me end, where I begun.
herre min gud, dei kunne skrive dikt før i tida.
min mor har den boken :roll: høhø. og det er moren min som eier den jeg har lest. kanskje har dama som skrev diktet klart å fange mange mødres tanker? vel, her er et dikt fra en forfatter faren min viste meg. Det er vel egentlig ganske kjent, så kanskje er det ingen vits
Landskap med gravemaskiner
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe mig for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.
De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.
De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?
For vadefugler? For de altfor kloke
pelikaner?
De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra projektører.
Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.
-- Rolf Jacobsen
min mor har den boken :roll: høhø. og det er moren min som eier den jeg har lest. kanskje har dama som skrev diktet klart å fange mange mødres tanker? vel, her er et dikt fra en forfatter faren min viste meg. Det er vel egentlig ganske kjent, så kanskje er det ingen vits
Landskap med gravemaskiner
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe mig for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.
De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.
De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?
For vadefugler? For de altfor kloke
pelikaner?
De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra projektører.
Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.
-- Rolf Jacobsen
det diktet der, det huske æ godt. mulig det va sånne 'rare' tegninge tell i skoleboka/-bøkern æ har sedd det i.
Vinens sjel
L' âme du vin
Ein kveld sang vinens åndi flaskedjupets indre;
«Du kjære menneske, forstøytt på denne jord,
frå mitt forsegla glashusfengsel vil eg lindre
di sorg, ta mot min song om lys og brorskaps ord!
Eg skjøner kva som trengs på heite bakkeskrentar
av pleie og av møde i ei sol som brenn
skal druen få den glød som dykkar gane ventar.
Men eg er ikkje utakksam, du er min venn.
Eg kjenner glede utan grense når eg hamnar
djupt ned i strupen til ein sliten arbeidsmann.
Hans heite bryst er kvilestaden som eg famnar
meir ømt enn den eg i ein iskald kjellar fann.
Kan du ein søndag høyre tonane med ordet
om von, som dirrar i min håpefulle barm?
Med ermer bretta opp og albogar på bordet,
du prisar namnet mitt som gjer deg nøgd og varm!
I augo til di kone vil eg tenne glansen,
eg gjev din son ny styrke, loge til hans let,
og sveklingen som oppgitt sakkar av i dansen
får fektarolje, som gir muskelkvalitet.
Eg fell i dag som gyllen drikk på jordas yte,
eit edelt frø den store Såmann har algt ned,
så or vårt fang den sarte poesi kan bryte
og strekkje seg mot Gud som blomen på eit tre!»
Charles Baudelaire
attdikta av Haakon Dahlen
John Donne - A Valediction: Forbidding Mourning
As virtuous men pass mildly away,
And whisper to their souls, to go,
Whilst some of their sad friends do say,
The breath goes now, and some say, no:
So let us melt, and make no noise,
No tear-floods, nor sigh-tempests move,
'Twere profanation of our joys
To tell the laity our love.
Moving of th'earth brings harms and fears'
Men reckon what it did and meant,
But trepidation of the spheres,
Though greater far, is innocent.
Dull sublunary lovers' love
(Whose soul is sense) cannot admit
Absence, because it doth remove
Those things which elemented it.
But we by a love, so much refined,
That our selves know what it is,
Inter-assured of the mind,
Care less, eyes, lips, and hands to miss.
Our two souls therefore, which are one,
Though I must go, endure not yet
A breach, but an expansion,
Like gold to aery thinness beat.
If they be two, they are two so
As stiff twin compasses are two,
Thy soul the fixed foot, makes no show
To move, but doth, if th'other do.
And though it in the centre sit,
Yet when the other far doth roam,
It leans, and hearkens after it,
And grows erect, as that comes home.
Such wilt thou be to me, who must
Like th'other foot, obliquely run;
Thy firmness makes my circle just,
And makes me end, where I begun.
herre min gud, dei kunne skrive dikt før i tida.
JA!!
THE CANONIZATION.
by John Donne
FOR God's sake hold your tongue, and let me love ;
Or chide my palsy, or my gout ;
My five gray hairs, or ruin'd fortune flout ;
With wealth your state, your mind with arts improve ;
Take you a course, get you a place,
Observe his Honour, or his Grace ;
Or the king's real, or his stamp'd face
Contemplate ; what you will, approve,
So you will let me love.
Alas! alas! who's injured by my love?
What merchant's ships have my sighs drown'd?
Who says my tears have overflow'd his ground?
When did my colds a forward spring remove?
When did the heats which my veins fill
Add one more to the plaguy bill?
Soldiers find wars, and lawyers find out still
Litigious men, which quarrels move,
Though she and I do love.
Call's what you will, we are made such by love ;
Call her one, me another fly,
We're tapers too, and at our own cost die,
And we in us find th' eagle and the dove.
The phoenix riddle hath more wit
By us ; we two being one, are it ;
So, to one neutral thing both sexes fit.
We die and rise the same, and prove
Mysterious by this love.
We can die by it, if not live by love,
And if unfit for tomb or hearse
Our legend be, it will be fit for verse ;
And if no piece of chronicle we prove,
We'll build in sonnets pretty rooms ;
As well a well-wrought urn becomes
The greatest ashes, as half-acre tombs,
And by these hymns, all shall approve
Us canonized for love ;
And thus invoke us, "You, whom reverend love
Made one another's hermitage ;
You, to whom love was peace, that now is rage ;
Who did the whole world's soul contract, and drove
Into the glasses of your eyes ;
So made such mirrors, and such spies,
That they did all to you epitomize—
Countries, towns, courts beg from above
A pattern of your love."
Tre "naturdikt" jeg har funnet, lest og likt. Noe slikt.
RAST VED RINNENDE VANN
Trett er vort hjerte ikke,
men dagen er blitt kveld.
Vi stanser. Gjennem vor taushet
toner vannenes væll.
Vi hører i elve-susen
at evigheten er nær.
Vi fødtes til jorden. Vi møttes.
Vi hadde hinannen kjær.
"Om litt kan vi intet høre
- dette er ALT vi vet.
Vannet skal videre bruse
gjennem all evighet."
--Emil Boyson
EN NY SOMMERS KYR
Dypt i en rytmisk bevegelig stillhet
hvor menneskets dager og netter skrider
forfulgt av gjøkens makabre lovsang
og ekornets dødssprang på vei gjennom løvet
på tross av drønnet fra villandens vinger
og nettopp derfor når nattduggen faller
senker en ny sommers kyr sine hoder
alltid mot markenes gress og forblir
nærmere stillheten nær det bestandige
omsvøpt av lyset fra tidløse demringer.
--Astrid Hjertenæs Andersen (oppsettet skulle egentlig bare vært en tekstblokk med innrykk, ikke så åpen, menmen)
MEERESSTRAND
Ans Haff nun fliegt die Möwe,
Und Dämmrung bricht herein;
Über die feuchten Watten
Spiegelt der Abendschein.
Graues Geflügel huschet
Neben dem Wasser her;
Wie Träume liegen die Inseln
In Nebel auf dem Meer.
Ich höre des gärenden Schlammes
Geheimnisvollen Ton,
Einsames Vogelrufen –
So war es immer schon.
Noch einmal schauert leise
Und schweiget dann der Wind;
Vernehmlich werden die Stimmen,
Die über der Tiefe sind.
--Theodor Storm
Alone (Edgar Allan Poe)
From childhood's hour I have not been
As others were; I have not seen
As others saw; I could not bring
My passions from a common spring.
From the same source I have not taken
My sorrow; I could not awaken
My heart to joy at the same tone;
And all I loved, I loved alone.
Then- in my childhood, in the dawn
Of a most stormy life- was drawn
From every depth of good and ill
The mystery which binds me still:
From the torrent, or the fountain,
From the red cliff of the mountain,
From the sun that round me rolled
In its autumn tint of gold,
From the lightning in the sky
As it passed me flying by,
From the thunder and the storm,
And the cloud that took the form
(When the rest of Heaven was blue)
Of a demon in my view.
dette er eit særs flott dikt.
Storby-natt
Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunnen av den milevide by.
Så langt jeg øyner løper denne flate,
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høye buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
Forlengst er dagen og dens mørke gått.
Nu er tiden da de gode sover.
En klokke slår den annen time inn.
Det runger langsomt fra et sted høyt over
de mange buelampers hvite skinn.
Som i en veldig tunnel klinger lyden
av mine skritt imellom vegg og vegg.
En kvinne smyger hånden i min lomme,
og henger ved meg som en sulten klegg.
En prikk av lys blir synlig langt derhenne
hvor gaten ender i en loddrett sprekk.
Det dirrer av en lyd jeg skulle kjenne...
Og prikken ble en bil. Men den er vekk.
Jeg hører motorsurret langsomt svinne
langt inne mellom disse tause hus.
Men fjernt, som fra en kjempestor konkylie
slår byen ut sitt monotone sus.
Og varm av lykke går jeg her og kjenner
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er allting skapt av menneskehender -
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennom natten
som stumme trusler om en evighet,
her hvisker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforståelige hemmelighet.
Rudolf Nilsen
eitt av mine absolutte favorittdikt
Anonymous
01-02-2006, 06:04
Heart, we will forget him
Heart, we will forget him,
You and I, tonight!
You must forget the warmth he gave,
I will forget the light.
When you have done pray tell me,
Then I, my thoughts, will dim.
Haste! ‘lest while you’re lagging
I may remember him!
~Emily Dickinson~
I held a jewel
I held a jewel in my fingers
And went to sleep
The day was warm, and winds were prosy
I said, "Twill keep"
I woke - and chide my honest fingers,
The Gem was gone
And now, an Amethyst remembrance
Is all I own
~Emily Dickinson~
I STEPPED from plank to plank
So slow and cautiously;
The stars about my head I felt,
About my feet the sea.
I knew not but the next
Would be my final inch,—
This gave me that precarious gait
Some call experience.
~Emily Dickinson~
Anonymous
01-02-2006, 19:30
Ikke min favoritt fra henne - det er det grovt lange diktet om et gulv - men dette var det jeg fant; altså: Anna Hallberg - Före spädning
kan spegla i stålets blanka ett blänk
i luften kastar ansiktet
tillbaka
knivens breda sida träffar
aldrig glimmande
när den far förbi med ögon.
(blickfång saknas varje / det växer )
djuphav
det ljusa hatet från pappas penis
mitt huvud är för tungt
en vilja: att döda
(det är nödvändigt att återvända till den fungerande smärtan )
(det är nödvändigt att återvända till den fungerande smärtan )
ett skäl. det här är:
ett skäl. det här är ett skäl för att tala. Ett skäl för att
tala om. för att tala om det här. Skälet. Nu MÅSTE du.
ja, nu måste du. Eller hur? Ja. Nu. Eller. Hur. Skälet.
ett skäl. eller. hur.
(eller) vill döda
att inte längre bära tappad
på självklarheter
-----------------------blåst
genom parkbänkarna
revbenen, Folkets Hus
och
kyrkböckerna
blåser det också
lika
igenom -------------------
Taxa: 8kr/tim vard. 9-19
Taxa: 60 öre kvällar och helger
Taxa: gräns, ett motstånd för skillnad
går på. begravningsplatser.
avtryckens minnen.
avslutade.
– i formar –
(som muffins)
jag förvånas
över hur snabbt
jag ryms ut
raider/bounty/raider/bounty/raider/bounty/raider/bo
unty - lägger bara i ordning som kommit fel och (i
ordning, i ording, i drrning, ird ning,) raiderochraidero
chraider och raider och vem är det nu som har ramlat?
Mina knän är blodiga och luktar illa. Röret rullade över
kanten. De var många, men jag vet inte. Din statoiltröja
har lossnat, i axelsömmen.
– Måste man ha keps på sig när man jobbar här?
(Det kan jag inte svara på.)
du måste döda allting.
du måste döda och fortsätta framåt.
du måste döda och fortsätta framåt igenom över under
och förbi
det ljusa våldet.
ett tunt svettlager
den mikroskopiska skärpan (svalkar och lugnar)
så tyst skriker en liten flik
också det närmaste plagget. tröjan med min svett,
med mina lukter /
/ sammanhangen slöa de
trötta joggingvarven runt elljusspåret –
vill ensam är. och måste.
sanning = mage + ögon
sanning – mage = ögon
s – m – ö = s m ö r g å s
Fiberoptiken. Den exakta beröringen. I tid.
Du kan inte. Som vanligt.
(mänskligheten)
Betyder: torskfilé, litteraturkritik, hiss med grind
man ska skrika tystnaden rakt i ansiktet på folk
eller: vem är det nu som har ramlat?
våra armbågar är blodiga och luktar trä
reflexmässighetens bedrägliga förskjutning
(Varför låter det så mycket? )
natten tystnar också
låter floder av mörker fylla ut –
överflödet rasar dunklas rämnar
av sig själv
Basgången är nu tyngre.
Det finns en rättvisa här.
jag ligger platt som ett minustecken
så nära att jag känner hur strecken skakar
- Kanske,
om ni tänker kring kärlek?
lå-nga sim-tag läng-re ut
in och ät
ground zero thinking...
Nu målas en spegel i rymden
den tunna hinnan av silver
framför
ögat
och intet liv
ännu
minustvåhundrafjortonkommafemton grader
komma fjortonochenhalv
komma fjorton, tretton, tio...
Nu växer ett spegelskal
signaler toner från mätinstrument
brusande eko (eko?)
(att driva sig crawlande längre ut du måste döda och fortsätta framåt du måste döda allt– )
minustvåhundrafyrtioåttagrader, komma in
kliva in, stampa snön, i farstun
nu rullas den röda mattan ut (ingenting mer)
men röd, som tungan på disken
(silverkupa, sammetsgolv, -eko?)
(vill säga: silverkupa, sammetsgolv, -eko?)
när tungan istället blir himmel så faller flingor som liknar
snö
flingor partiklar kristallina korn, de liknar
snö eller trillande
för-
texter third
hairdresser, violins...
menminustvåhundrafyrtiofem grader och mattan
är vit
när glaset vänds
kråkspår i snön under spegeltaket
nerrasade tecken ..lins
från himlen
då snön försvunnit är språket kvar
-räven raskar över isen...
kråkor och korpar flyger
en rymd som sträcker sig längre ut
i långa långsamma simtag
kallt
att sorgen stelnar
vi är tvugna att använda oss utav
vi är tvugna att bruka enbart detta
den grusiga sorgen när figurerna och
landskapen och bevattningsapparatur
framför ögat
vad som växer, förökar sig, sprider sig, ja
ännu
Och när de torkar.
han har en liten bild
som han klippt ut
en svartvit bild
av två kvinnor som skriker
det är dessa som alltid ska liknas
ett blänk
i luften kastar ansiktet
tillbaka
D-dungKD-dungKD-dungKD-dungKD-dunKD-dungKD
-dungK
Den tredje kommer in och sätter sig i soffan.
Han hör inte vad som sägs.
Det pågår alltjämt och han hör inte vad som händer därute.
Rosornas påbörjade nedåtfall de bladen som nyligen öppnats –
(Det visar sig.)
Oppsettet ble ikke helt correct her, så: link til hvor du kan lese det med riktig oppsett: http://www.nypoesi.net/dikt/anna-hallberg.html
Kjenner henne. Hun skrives spesielt, og er et eksempel på at svensk samtidslyrikk enda ligger et stykke foran oss.
Denne sto i aftenposten aften den 02.02.06:
SEX
Den må ikke være
så himla kompleks
med hit, dit, her, der,
foran, bak, oppe, nede
Det aller, aller viktigste med sex
er at ikke bare jeg er til stede
Jeg synes nå denne var litt koselig, jeg da :)
Anonymous
05-02-2006, 16:43
På korsryggen
min kjære har
en føflekk
som jeg aldri mer
- skal se
- Jan Erik Voll :D
~
Dessuten har jeg fra jeg var liten likt diktet "En hustavle" av Arnulf Øverland ekstremt godt. har kunnet det utenat siden lenge før skolestart.
Det finnes en glede i verden
som ikke kan vendes ved lede
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede.
Det finnes en sorg i verden
som ingen tårer kan lette.
Det at det var for sent
da du leste dette.
Ingen kan resten av livet
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer,
året har mange dage.
:D
Landskap med gravemaskiner
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe mig for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.
De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.
De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?
For vadefugler? For de altfor kloke
pelikaner?
De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra projektører.
Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.
-- Rolf Jacobsen
har akkurat sittet og tolket og analysert det der. :)
liker også:
"Stillheten Efterpå" av Rolf Jacobsen
Prøv å bli ferdige nu
med provokasjonene og salgsstatistikkene,
søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,
militærparadene, arkitektkonkurransene
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.
Kom igjennom det og bli ferdige
med festforberedelser og markedsføringsanalyser
for det er sent,
det er alt for sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter deg som et varmt blodsprøyt mot panden
og som tordenen underveis
og som slag av mektige klokker
som får trommehindene til å dirre
for ordene er ikke mere til,
det er ikke flere ord,
fra nu av skal alt tale
med stemmene til sten og trær.
Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellomrommet mellom stenene.
Stillheten
som følger efter skuddene og efter fuglesangen.
Stillheten
som legger teppet over den døde
og som venter i trappen til alle er gått.
Stillheten
som legger seg som en fugleunge mellom dine hender,
din eneste venn.
Jeg liker Kolbein Falkeid sitt dikt;
Et rom står avlåst
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.
Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer,
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.
Lengter etter deg.
Verken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.
Kom, min ven!
Eg høyrer venen min til,
og til meg står heile hans trå.
Kom, min ven!
Lat oss gå ut på markene!
Om natta vil vi sova
under hennabuskar.
I otta går vi til vingardane
og ser om vintreet
har sett nye skot
om blomeknuppane
har opna seg,
om granataplane blømer.
Der vil eg gje deg min kjærleik.
Kjærleiksepla angar.
Over vår dør
heng dei gildaste frukter
av alle slag, nye og gamle.
Til deg, min ven,
har eg gøymt dei.
Høgsongen 7, 10-13
Anonymous
17-02-2006, 23:01
Eit møte.
Eg møtte ei utgomol krekse med krykkje,
ihopkrøkt av alder med ein- kragg på ryggje.
Skodd var i høom å skomt var på fjell.
Myrkt var på morkom det halla mot kveld.
Det rikta å svikta i turrfuru-skrymt-
ho stod der som eit syn der i skodde å skymt.
Eg helsa godt mot, og ho svara Gu`sinde,
det var på ei myr burti ved fjellom ved Rinde.
: :twisted:
Anonymous
24-02-2006, 13:46
Regn i Hiroshima
Idet ho lyfte handa
for å ta tekanna
kom eit blindande ljos-
var ikkje meir
alt var borte
dei var borte
omlaga til damp og sky,
gåtefullt, oppstigande og stumt.
Rop var ikkje rop i dette.
Men jorda slo høgt og vilt
ein knyttneve mot himmelen
ved mishandling,
- ved det attlevande veit
verda rundt
men ikkje orkar fatte:
Hiroshima -
Stigande milevide slør,
dei var i det,
gått attende til ei urform.
Ein skjerm av damp
over ei pint jord.
Vera eit grann av dette.
Vera i det bortdragande -
Men ikkje lenge.
Det drog snart meir frå kaos.
Sløret vart dropar tett i tett,
i dropens evige skapnad
utan byrjing eller slutt.
Dei fall,
svalande, utalde,
i tungt regn nedover -
(T. Vesaas)
(vesaasinnlegget var det jeg som skreiv)
Brennmaneten
Livet
er den brennmaneten
som streifar låra mine
når eg sym.
Litteraturen er faret i vatnet
etter meg, når eg hylande
spring på land.
-- Gunnhild Øyehaug
(heh)
Mot soleglad
Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himilrand
i kveldblaa Ro.
Eg såg det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein huld, ein heilag Heim,
me ei kann naa.
Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-Bann;
mens so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.
Naar Dagen sig som Eld og BLod
i Blaae-MKyr,
det logar upp med Glim og Glod
i Æventyr.
Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bdragd,
og Lufti glø'r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.
Men av han døyr, den bleike Brand,
som slokna Glod,
og klaart som fyrr ligg Alveland
i kveldblaa Ro.
Eg lengta tidt paa trøytte Veg
der ut til Fred;
men Landet fyrst kann syna segm
naar Sol gjeng ned.
Arne Garborg
Beundrer Stift sine "jazz" og "teater"!
Sørgendes "asfaltroser",
Ainras "øyelokkstjerne",
"trå varsomt" av voice.
Det er de fra dikt.no! Sikkert enda flere dritbra tekster som jeg enda ikke har lest enda :)
Også er jo "mauren" av Inger Hagerup bare klasseskrevet!;
Liten?
Jeg?
Langtifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?
Er bare klasse over det diktet ass! :)
Enig, dette er fantastisk
Den fyrste song
Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor si song ved vogga,
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
de kunne gråten stogga.
Dei sulla meg så underleg,
så stilt og mjukt te sova,
dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.
Den vegen ser eg enno tidt
når eg får auga kvila;
der stend ein engel, smiler blidt,
som berre ei kan smila.
Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar,
eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som alt ting heilar.
Per Sivle
- publisert fyrste gongen i Fedraheimen, 1887
Dette er fint, har du hørt Herborg Kråkevik synge dette? Det er enda flottere
klart eg har. herleg, jau.
Dette er sterke saker, egentlig ei vise, men duger som dikt. Denne mannen var verdens beste skribent, studer visene hans, en sann kunstner.
Til Jack
Nu faller natten
Nu faller bomberna
Nu brinner barnen i hekatomberna
Vad ropar barnen, vad glor de på
B-52, B-52
Nu faller regnet
Från blåa skyarna
Nu brinner barnen i de små byarna
Och farmor brinner som en hund av halm
Det är napalm, det är napalm
Nu kommer morgonen
Över ruinerna
Och genast startar man grävmaskinerna
Säg varför är det sånt gråt och skrik
Man räknar lik, man räknar lik
Nu kommer dagen
Den kalla mordiska
Nu brinner barnen, de underjordiska
Men andra leker förmodar jag
I USA, i USA
Nu kommer kvällen
Nu faller natten
Nu faller bomber över land och vatten
Vad har kanonerna att sikta på
B-52, B-52
Cornelis Vreeswijk
mhm.
kva tykte du om "Fortvilelse"?
Første gang jeg hørete denne sangen begynte jeg å grine, hadde akkurat hengt litt med en boms som klagde sin nød, og dette var dråpen.
Verdiløse menn
dag hadde jeg tenkt å synge en sang
om verdiløse menn
Som dere sikkert har skjønt allerede så
er jeg en av dem
Kan alle de som føler seg vellykka
vær så snill og gå hjem
Dette er et privat lite treff
for oss verdiløse menn
ref:
Kommer aldri til himmelen
Kommer aldri til helvete
vi forblir i skjærsilden
vi er altfor kjedelige
vi er
Verdiløse menn
Verdiløse menn
Vi er altfor normale
lite globale
uorginale
Når vi åpner kjeften
begynner folk å gjespe
blikk begynner å flakke
Og vi finner oss i're
vi legger inn håndkle
tilbyr å betale
Alle aksepterer
skulle bare mangle
alle glemmer å takke
Men dette er en sang for alle oss
verdiløse menn
en sang for de som alltid blir dumpa
og sitter ribba igjen
Vi blir aldri innvidd i de innviddes gjeng
de lukter oss på avstand
vi er verdiløse menn
Jokke & Valentinerene
Jeg ser hans blod på rosen
og i stjernene herligheten av hans øyne
kroppen hans funkler midt i den evige sne,
tårene hans faller fra himmelen.
Jeg ser hans ansikt i enhver blomst.
Tordnet og i fuglenes sang :
er ingenting annet enn hans stemme
- og hugget ut ved hans makt
klippene er hans skrevne ord!
Alle veier er slitt av hans føtter
hans kraftige hjerte beveger det alltid hamrende havet,
hans tornekrone er knyttet sammen med andre torner,
Hans kors er hvert tre----
Dette diktet er skrevet av Joseph Plunkett. ( Han var en visjonær poet fra en adelig Irsk familie og via en sidegren av etterkommer av den Elisabethanske martyren og erkebiskopen i Armagh, Oliver Plunkett)
Jeg er kjempeglad i det:)
Den dag kjem aldri
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer;
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når mørkt det er.
Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.
Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer.
Eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sit atter ende ned.
Når vi nden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der borte eg ser deg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.
I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.
Aasmund Olavsson Vinje
- frå Storegut, 1868
Denne er bare nydelig:) Elsker dette diktet:)
Jeg ser hans blod på rosen
og i stjernene herligheten av hans øyne
kroppen hans funkler midt i den evige sne,
tårene hans faller fra himmelen.
Jeg ser hans ansikt i enhver blomst.
Tordnet og i fuglenes sang :
er ingenting annet enn hans stemme
- og hugget ut ved hans makt
klippene er hans skrevne ord!
Alle veier er slitt av hans føtter
hans kraftige hjerte beveger det alltid hamrende havet,
hans tornekrone er knyttet sammen med andre torner,
Hans kors er hvert tre----
Dette diktet er skrevet av Joseph Plunkett. ( Han var en visjonær poet fra en adelig Irsk familie og via en sidegren av etterkommer av den Elisabethanske martyren og erkebiskopen i Armagh, Oliver Plunkett)
Jeg er kjempeglad i det:)
Sterkt og flott! Skulle likt å lese det i originalversjonen, er det mulig?
Ja, det er så:)
¨
Glad du liker det:)
I see His Blood upon the Rose
By Joseph Mary Plunkett (1887–1916)
I see his blood upon the rose
And in the stars the glory of his eyes,
His body gleams amid eternal snows,
His tears fall from the skies.
I see his face in every flower; 5
The thunder and the singing of the birds
Are but his voice—and carven by his power
Rocks are his written words.
All pathways by his feet are worn,
His strong heart stirs the ever-beating sea, 10
His crown of thorns is twined with every thorn,
His cross is every tree.
humaniac
25-05-2006, 17:16
(burde vel ha lagt innlegget mitt her i stedet for i forfatter-tråden)
DO NOT GO GENTLE INTO THAT GOOD NIGHT, by Dylan Thomas
Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.
Though wise men at their end know dark is right,
Because their words had forked no lightning they
Do not go gentle into that good night.
Good men, the last wave by, crying how bright
Their frail deeds might have danced in a green bay,
Rage, rage against the dying of the light.
Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night.
Grave men, near death, who see with blinding sight
Blind eyes could blaze like meteors and be gay,
Rage, rage against the dying of the light.
And you, my father, there on the sad height,
Curse, bless me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.
Glømte neste dette fantastiske diktet:
Dråpen
henger der
ikke
Jan Erik Woll
Visions of Johanna
Ain't it just like the night to play tricks when you're tryin' to be so quiet?
We sit here stranded, though we're all doin' our best to deny it
And Louise holds a handful of rain, temptin' you to defy it
Lights flicker from the opposite loft
In this room the heat pipes just cough
The country music station plays soft
But there's nothing, really nothing to turn off
Just Louise and her lover so entwined
And these visions of Johanna that conquer my mind
In the empty lot where the ladies play blindman's bluff with the key chain
And the all-night girls they whisper of escapades out on the "D" train
We can hear the night watchman click his flashlight
Ask himself if it's him or them that's really insane
Louise, she's all right, she's just near
She's delicate and seems like the mirror
But she just makes it all too concise and too clear
That Johanna's not here
The ghost of 'lectricity howls in the bones of her face
Where these visions of Johanna have now taken my place
Now, little boy lost, he takes himself so seriously
He brags of his misery, he likes to live dangerously
And when bringing her name up
He speaks of a farewell kiss to me
He's sure got a lotta gall to be so useless and all
Muttering small talk at the wall while I'm in the hall
How can I explain?
Oh, it's so hard to get on
And these visions of Johanna, they kept me up past the dawn
Inside the museums, Infinity goes up on trial
Voices echo this is what salvation must be like after a while
But Mona Lisa musta had the highway blues
You can tell by the way she smiles
See the primitive wallflower freeze
When the jelly-faced women all sneeze
Hear the one with the mustache say, "Jeeze
I can't find my knees"
Oh, jewels and binoculars hang from the head of the mule
But these visions of Johanna, they make it all seem so cruel
The peddler now speaks to the countess who's pretending to care for him
Sayin', "Name me someone that's not a parasite and I'll go out and say a prayer for him"
But like Louise always says
"Ya can't look at much, can ya man?"
As she, herself, prepares for him
And Madonna, she still has not showed
We see this empty cage now corrode
Where her cape of the stage once had flowed
The fiddler, he now steps to the road
He writes ev'rything's been returned which was owed
On the back of the fish truck that loads
While my conscience explodes
The harmonicas play the skeleton keys and the rain
And these visions of Johanna are now all that remain
- Bob Dylan
R.T.D.
Have you seen your mother, baby,
standin' in the shadow?
I
at mens vi bor her på våre hybler
og om kvelden går i gatene og kikker
på småpikene og passer oss for bilene
og ødelegger skoene og letter litt
på hattene
blåser det andre slags vinder
på slettene i landet hovr du
ikke kommer fra ansikt
her er vindene kolde når de blåser
rundt hjørnene og stryker langs veggene
vet jeg at milde er vindene
i landet uten ansikter hvor
du ikke kommer fra ansikt
II
kler jeg av deg ørene og begge neseborene
og øyenbrynene og munnen og har ansiktshuden
din stramt mellom alle fingrene mine står jeg
med brystene dine mellom knærne mine mellom
tærne mine har jeg klærne dine vokser trærne
mine ut av munnene dine ansikt jeg blir ikke
kvitt deg
men pusten din synger
om hetere vinder som
blåser skjørtene opp
over ørene på kvinnene
som bor i landet hvor
du ikke kommer fra ansikt
III
kjenn leppene som du leppe har du glemt ditt
morsmål har du sett din mor baby stående i
skyggen hun lurer på hvorfor du ikke kommer
hjem igjen
ansikt blir deg blir jeg visst aldri kvitt
IV
men til landet uten ansikter det
med de hete vindene som blåser
over slettene og løfter litt på
skjørtene og feier gjennom fittene
DIT FØLGER DU MEG JEG DEG ALDRI ANSIKT
Fra "Skjønnhet begynner innefra" (4)
sunnhetsekspertene
sier at man
blir slik
som man spiser
seg til men
det er nok
ikke hele
sannheten
dine tanker
preger også
ansiktet den
som har glade
og lyse
tanker
blir
pen
de
sure og
onde
tankene
setter spor
i en kvinnes
ansikt og da
hjelper det ikke
- Rolf Larsen
Glømte neste dette fantastiske diktet:
Dråpen
henger der
ikke
Jan Erik Woll
Jeg var så heldig å oppleve opplesning med han og han er kjempeflink:)
humaniac
30-05-2006, 22:36
Glømte neste dette fantastiske diktet:
Dråpen
henger der
ikke
Jan Erik Woll
det der leste jeg på barneskolen i sjette eller syvende klasse
og jeg husker det fremdeles
det der leste jeg på barneskolen i sjette eller syvende klasse
og jeg husker det fremdeles
er ikke så jævla vanskelig å huske tre linjer da... husker det fortsatt jeg og etter mangemange år...
Oi, mye bra her.
Drar frem Stein Mehren her, med "Jeg holder ditt hode":
Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe
og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd.
humaniac
05-06-2006, 23:10
er ikke så jævla vanskelig å huske tre linjer da... husker det fortsatt jeg og etter mangemange år...
frekka.
nei, jeg skulle legge til det. men siden det var på et tidspunkt da poesi ikke rørte interessen min noe særlig, syns jeg det er trivelig å tenke på at noe satt seg i hvert fall
Oi, mye bra her.
Drar frem Stein Mehren her, med "Jeg holder ditt hode":
Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe
og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd.
Er det den fol holder en hodeskale i et teaterstyke? :D
frekka.
you know I am ;)
nei, jeg skulle legge til det. men siden det var på et tidspunkt da poesi ikke rørte interessen min noe særlig, syns jeg det er trivelig å tenke på at noe satt seg i hvert fall
ja, samme her... men som sagt, ikke vanskelig å huske tre linjer...
kanskje ho meinte å seie at det gjorde inntrykk? djeez.
skjønner da det... kan jeg ikke få lov til å terge litt da?
Det å terge for moro skyld er unødvendig. Gjort er uansett gjort, back to topic nå.
Niggas gossiping, it runs the city, they don't know who watching them
When they coming to get me, so I hit the block and bend
Do about 60, and I put my glocks to them, like plow plow plow
I’m gonna to get on this TV and put shit down
I aint finna let these lights skinned niggaz come back in style
I’m finna turn to this class clown, should be crazy deep
They told my momma I was bipolar had A.D.D.
I told em, what-what I wanna do, I wanna be a baller
The dream spoilers are for ya
Hatin on you to they mans on the corners
Old folks said he’d never make it off the corner
They are the virus that corrupts the soul
They are the cubic zirconia inside the 10 karat gold
That get green on ya, when you get green on em
You gotta wash ya hands of em, get clean on em
Somebody told me success is the best revenge
So they gon be fucked up when you do ya thing on em
Now hold ya plaques high, like who woulda thought
And tell em, ahem, thank you for your no support
They are the dreamkillers, they the dreamkillers
Who know a dream, they are the dream (killer Norman Bates)
They the dreamkillers, they the dreamkillers, dream
They are the dream (killer Norman Bates)
Now how you gonna talk about the way I spend my money
Everybody say it with me now, it's my money
And they know they hatin, but what they don't know is
They are my motivation, they are my inspiration
Cos we the leaders, and they the followers
And we the nut busters, and they the swallowers
They are the rumours, they are the lies
We are the shit dog, and they the flies
How you gon tell me how to live my life
And you can't even get your own shit tight, right
They are the misery that loves company
Cuz that comfortable corporate job can't comfort me
Told em I finished school, and I started my own business
They said “Oh you graduated?” No I decided I was finished
Chasin yall dreams and what you got planned
Now I spit it so hot you got tanned
And they hate on your relationship, then break your marriage up
Can't kill ya dreams so they assassinate your character
Do anything to downplay ya or embarrass ya
Come around wit ya but they ain’t down wit ya
They the dreamkillers
And I'm through spittin these rappers my most heartfelt flow
They be like “That's cool, you got some beats for me though?”
Oh I get it, you wanna be Snoop and Dr. Dre
But don't nobody give a fuck what you got to say
Anyway what you finna rap about?
You never sold crack out ya house or put a gat to a mouth
Or put ya fist to ya spouse, so how you gon move the crowd?
I bet a thousand that you get booed out
I even heard that they even takin wages in jail
They bet ten boxes of cigarettes that I'm finna fail
Second you talk about me, they be like “Peace”
This nigga came from the Chi, moved to the east
You gotta kill at least one person at least
Or we'll evict you from the rap game, cancel your lease
How you go to New York, what you ain’t never took a tour there?
What you ain’t know you gotta be rich just to be poor there?
The dreamkillers
Niggas gossiping, it runs the city
They don't know who watching them
When they coming to get me
So I hit the block and bend and do about 60
And I put my glocks to them, like plow plow plow
holybear
30-08-2006, 11:51
"Fire and Ice"
Some say the world will end in fire,
Some say in ice.
From what I've tasted of desire
I hold with those who favor fire.
But if it had to perish twice,
I think I know enough of hate
To say that for destruction ice
Is also great
And would suffice.
Robert Frost.
Jeg elsker den mannens poesi...
Og hvem sier at det bare er bajs som kommer fra statene?!
En eller annen idiot som bør glemmes :)
holybear
30-08-2006, 12:11
A Sweltering Day In Australia
The Bombola faints in the hot Bowral tree,
Where fierce Mullengudgery's smothering fires
Far from the breezes of Coolgardie
Burn ghastly and blue as the day expires;
And Murriwillumba complaineth in song
For the garlanded bowers of Woolloomooloo,
And the Ballarat Fly and the lone Wollongong
They dream of the gardens of Jamberoo;
The wallabi sighs for the Murrubidgee,
For the velvety sod of the Munno Parah,
Where the waters of healing from Muloowurtie
Flow dim in the gloaming by Yaranyackah;
The Koppio sorrows for lost Wolloway,
And sigheth in secret for Murrurundi,
The Whangeroo wombat lamenteth the day
That made him an exile from Jerrilderie;
The Teawamute Tumut from Wirrega's glade,
The Nangkita swallow, the Wallaroo swan,
They long for the peace of the Timaru shade
And thy balmy soft airs, O sweet Mittagong!
The Kooringa buffalo pants in the sun,
The Kondoparinga lies gaping for breath,
The Kongorong Camaum to the shadow has won,
But the Goomeroo sinks in the slumber of death;
In the weltering hell of the Moorooroo plain
The Yatala Wangary withers and dies,
And the Worrow Wanilla, demented with pain,
To the Woolgoolga woodlands despairingly flies;
Sweet Nangwarry's desolate, Coonamble wails,
And Tungkillo Kuito in sables is drest,
For the Whangerei winds fall asleep in the sails
And the Booleroo life-breeze is dead in the west.
Mypongo, Kapunda, O slumber no more
Yankalilla, Parawirra, be warned
There's death in the air!
Killanoola, wherefore
Shall the prayer of Penola be scorned?
Cootamundra, and Takee, and Wakatipu,
Toowoomba, Kaikoura are lost
From Onkaparinga to far Oamaru
All burn in this hell's holocaust!
Paramatta and Binnum are gone to their rest
In the vale of Tapanni Taroom,
Kawakawa, Deniliquin - all that was best
In the earth are but graves and a tomb!
Narrandera mourns, Cameron answers not
When the roll of the scathless we cry
Tongariro, Goondiwindi, Woolundunga, the spot
Is mute and forlorn where ye lie.
Mark Twain
_________________
Genius
Genius, like gold and precious stones,
is chiefly prized because of its rarity.
Geniuses are people who dash of weird, wild,
incomprehensible poems with astonishing facility,
and get booming drunk and sleep in the gutter.
Genius elevates its possessor to ineffable spheres
far above the vulgar world and fills his soul
with regal contempt for the gross and sordid things of earth.
It is probably on account of this
that people who have genius
do not pay their board, as a general thing.
Geniuses are very singular.
If you see a young man who has frowsy hair
and distraught look, and affects eccentricity in dress,
you may set him down for a genius.
If he sings about the degeneracy of a world
which courts vulgar opulence
and neglects brains,
he is undoubtedly a genius.
If he is too proud to accept assistance,
and spurns it with a lordly air
at the very same time
that he knows he can't make a living to save his life,
he is most certainly a genius.
If he hangs on and sticks to poetry,
notwithstanding sawing wood comes handier to him,
he is a true genius.
If he throws away every opportunity in life
and crushes the affection and the patience of his friends
and then protests in sickly rhymes of his hard lot,
and finally persists,
in spite of the sound advice of persons who have got sense
but not any genius,
persists in going up some infamous back alley
dying in rags and dirt,
he is beyond all question a genius.
But above all things,
to deftly throw the incoherent ravings of insanity into verse
and then rush off and get booming drunk,
is the surest of all the different signs
of genius.
Mark Twain
_____________________
The Aged Pilot Man
On the Erie Canal, it was,
All on a summer's day,
I sailed forth with my parents
Far away to Albany.
From out the clouds at noon that day
There came a dreadful storm,
That piled the billows high about,
And filled us with alarm.
A man came rushing from a house,
Saying, "Snub up your boat I pray,
Snub up your boat, snub up, alas,
Snub up while yet you may."
Our captain cast one glance astern,
Then forward glanced he,
And said, "My wife and little ones
I never more shall see."
Said Dollinger the pilot man,
In noble words, but few,--
"Fear not, but lean on Dollinger,
And he will fetch you through."
The boat drove on, the frightened mules
Tore through the rain and wind,
And bravely still, in danger's post,
The whip-boy strode behind.
"Come 'board, come 'board," the captain cried,
"Nor tempt so wild a storm;"
But still the raging mules advanced,
And still the boy strode on.
Then said the captain to us all,
"Alas, 'tis plain to me,
The greater danger is not there,
But here upon the sea.
So let us strive, while life remains,
To save all souls on board,
And then if die at last we must,
Let . . . . I cannot speak the word!"
Said Dollinger the pilot man,
Tow'ring above the crew,
"Fear not, but trust in Dollinger,
And he will fetch you through."
"Low bridge! low bridge!" all heads went down,
The laboring bark sped on;
A mill we passed, we passed church,
Hamlets, and fields of corn;
And all the world came out to see,
And chased along the shore
Crying, "Alas, alas, the sheeted rain,
The wind, the tempest's roar!
Alas, the gallant ship and crew,
Can nothing help them more?"
And from our deck sad eyes looked out
Across the stormy scene:
The tossing wake of billows aft,
The bending forests green,
The chickens sheltered under carts
In lee of barn the cows,
The skurrying swine with straw in mouth,
The wild spray from our bows!
"She balances!
She wavers!
Now let her go about!
If she misses stays and broaches to,
We're all"--then with a shout,]
"Huray! huray!
Avast! belay!
Take in more sail!
Lord, what a gale!
Ho, boy, haul taut on the hind mule's tail!"
"Ho! lighten ship! ho! man the pump!
Ho, hostler, heave the lead!
"A quarter-three!--'tis shoaling fast!
Three feet large!--t-h-r-e-e feet!--
Three feet scant!" I cried in fright
"Oh, is there no retreat?"
Said Dollinger, the pilot man,
As on the vessel flew,
"Fear not, but trust in Dollinger,
And he will fetch you through."
A panic struck the bravest hearts,
The boldest cheek turned pale;
For plain to all, this shoaling said
A leak had burst the ditch's bed!
And, straight as bolt from crossbow sped,
Our ship swept on, with shoaling lead,
Before the fearful gale!
"Sever the tow-line! Cripple the mules!"
Too late! There comes a shock!
Another length, and the fated craft
Would have swum in the saving lock!
Then gathered together the shipwrecked crew
And took one last embrace,
While sorrowful tears from despairing eyes
Ran down each hopeless face;
And some did think of their little ones
Whom they never more might see,
And others of waiting wives at home,
And mothers that grieved would be.
But of all the children of misery there
On that poor sinking frame,
But one spake words of hope and faith,
And I worshipped as they came:
Said Dollinger the pilot man,--
(O brave heart, strong and true!)--
"Fear not, but trust in Dollinger,
For he will fetch you through."
Lo! scarce the words have passed his lips
The dauntless prophet say'th,
When every soul about him seeth
A wonder crown his faith!
And count ye all, both great and small,
As numbered with the dead:
For mariner for forty year,
On Erie, boy and man,
I never yet saw such a storm,
Or one't with it began!"
So overboard a keg of nails
And anvils three we threw,
Likewise four bales of gunny-sacks,
Two hundred pounds of glue,
Two sacks of corn, four ditto wheat,
A box of books, a cow,
A violin, Lord Byron's works,
A rip-saw and a sow.
A curve! a curve! the dangers grow!
"Labbord!--stabbord!--s-t-e-a-d-y!--so!--
Hard-a-port, Dol!--hellum-a-lee!
Haw the head mule!--the aft one gee!
Luff!--bring her to the wind!"
For straight a farmer brought a plank,--
(Mysteriously inspired)--
And laying it unto the ship,
In silent awe retired.
Then every sufferer stood amazed
That pilot man before;
A moment stood. Then wondering turned,
And speechless walked ashore.
Mark Twain
Cenotaph
31-08-2006, 19:38
Om Kan-ye Tudda kan nevnes her, er det vel bare rett og riktig at tidenes beste hip-hop-låt inkluderes.
The Coup - Me & Jesus the Pimp in a '79 Granda last night
Well, he was smilin' like a vulture as he rolled up the horticulture
Ignited it, and said, "I hope the vapors don't insult ya"
What I replied denied, but he mixin weed and hop
His head was noddin' up and down like he agreed a lot
Bored, said, "We need a plot," I comply, "Let's leave the spot"
Hopped in the Granada, he's impressed by the beat I got
His name is "hay-zoos" but his pimp name is "gee-zus"
Slapped a hoe to pieces with his plastic prosthesis
"Nigga don't you know that I'm your daddy?" said he
This is true, plus he schooled me for my mackin' degree
"Never plea, try not to flee, make niggaz pee when you stick around"
This man my momma had found taught me to put it down
I press the gas to the ground to show that I'm a hound
Makin' sho' that get-rubber sound is heard throughout the town
Thirty years ago, Jesus could pull a hoe quick
But now he 50 and his belly hangs lower than his dick
Philosophy that he spit stuck in my memory chips
And now he puttin' in a disk of Gladys Knight and the Pips
Then that shit starts to skip, he said, "Somebody musta scratch it"
Put the 40 to his lips and poured the contents down the hatchet
Well since my adolescence, cause of his pimp lessons
smack my woman in the dental just for askin' silly questions
Relationship reduction to either rock the box or suction
Ain't got no close potnahs, socially I can't function
From the pen he would scribe, on how to survive:
"Don't be Microsoft, be Macintosh with a Hard Drive"
Used to tell me all the time to keep a bitch broke
Did I mention that my momma was his number one hoe?
Clunked the 40 on the flo' and placed his palm on the dash
and wheezed out, "C'mon man, make this motherfucker mash!"
Ain't gon' mash too fast, cause my tags ain't right
Me and Jesus the Pimp in a '79 Granada last night
Oakland do you wanna ride?
I can't hear you! Oakland do you wanna ride tonight?
City lights from far way can make you drop yo' jaw
Sparklin' like sequins on a transvestite at Mardi Gras
There's beauty in the cracks of the cement
When I was five I hopped over them wherever we went to prevent
whatever it was that could break my momma's back
Little did I know that it would roll up in a Cadillac
And matta'fact, she couldn't see him like a cataract
And on the track, she went from beautiful to battleaxe
And back at home, she would cry into her pillow
Vomit in the commode, I was six years old
I would crawl onto her lap and we would hug and hold
She asked me what I thought of Jesus when he broke off some bread
I said, "He missin' a arm, and he seem like a pee-pee head"
She said, "Don't cuss," and my teeth to go brush
And get ready for bed, and the toilet to flush
With tears in my momma's eyes, I was her everything
Before she went out on the stroll
She'd tuck me into bed and sing:
You're much too beautiful for words (4X)
I see the red and white lights as the ambulance flies
Reminds me of midnight in a dopefiend's eyes
And my 9-year-old self as paramedics leave
Left to ball my eyes out on a neighbor's sleeve
To make illustrations that are clear and clean
I'll take you two hours back, before this scene:
Early in the morning when the sun starts to creep
When the birds start to chirp and crackheads go to sleep
Moms was comin' in, I heard her keys go clink
Wearin' nothin' but pumps, bikini, and fake mink
Even though she served for fifty dollars-a-pop
Hardly had enough for rent after Jesus re-copped
That day the landlady got her rent befo' he got his knot
Slammed momma's head against the front bolt lock
Then the pimp with one arm done harm
Reached back and plowed into her head like a farm
Never saw the act, locked in the back, I was cussin'
Heard the blap blap of twenty headcrack percussion
and body blows, her body froze from bolo's to the spine
I was hysterically cryin', all she could do was whine
She didn't even have the strength to say, "I love you Boo"
But I said it to her and she knew that I knew
She was dead by the time the ambulance got on the case
But I never will forget the plastic hand stuck in her face
Stop at the intersection to ask Jesus 'bout directions
"S go to Frisco.." (I got very friendly vocal inflections)
Mob a left at MacArthur to continue in flight
Me and Jesus the Pimp in a '79 Granada last night
The rain dropped giant pearls, God was pissin' on the world
or that old man who was snorin' rolled on over and earled
My temperature gauge read "cold and blistery"
Spinnin' wheels made each piece of asphalt history
This was Jesus debut out the penitentiary
Fifteen years, but it seem like a century
See, he went in the pen for some other murder drama
Twelve years old when I wrote him quote I wanna be a pimp comma
You accidentally killed my mom, no playa hation points
You know how bitches act, shit, exclamation point
First it was a set up move, then it was the truth
His letters were the only thing I had as a youth
But his lopsided game, see, was really counterfeit
So my little son Dominic thinks that I'm a dick
Cause I was runnin' 'round like a little baby Jesus
To me women had to be saints, hoes, or skeezers
And I don't think that it's gon' end til we make revolution
But who gon' make the shit if we worship prostitution?
Ain't no women finna die for the same ol' conclusion
Put they life on the line so some other pimp could use 'em
Pulled into a vacant lot, the road to recovery
Pulled out my pistol as we brushed against the shrubbery
Jesus said, "Why the hell you pointin' a gat?"
So I pulled a piece of game I could use out the hat
I said, "This trip is over, we ain't finna ride on
This is for my mental and my momma that I cried on
Microsoft motherfuckers let bygones be bygones
but since I'm Macintosh, I'ma double click your icons"
He struggled for life, then gave up the fight
Me and Jesus the Pimp in a '79 Granada last night
And I still remember momma
You're much too beautiful for words (4X)
- Boots Riley
holybear
02-09-2006, 10:31
Time in a Bottle.
If I could save time in a bottle
The first thing that Id like to do
Is to save every day
Till eternity passes away
Just to spend them with you
If I could make days last forever
If words could make wishes come true
Id save every day like a treasure and then,
Again, I would spend them with you
But there never seems to be enough time
To do the things you want to do
Once you find them
Ive looked around enough to know
That youre the one I want to go
Through time with
If I had a box just for wishes
And dreams that had never come true
The box would be empty
Except for the memory
Of how they were answered by you
But there never seems to be enough time
To do the things you want to do
Once you find them
Ive looked around enough to know
That youre the one I want to go
Through time with
Jim Croce
ok, jeg har ikke lest gjennom hele topicen, så det er mulig det er nevnt før, men det er et fantastisk dikt.
America, Allen Ginseberg
America I've given you all and now I'm nothing.
America two dollars and twenty-seven cents January 17, 1956.
I can't stand my own mind.
America when will we end the human war?
Go fuck yourself with your atom bomb
I don't feel good don't bother me.
I won't write my poem till I'm in my right mind.
America when will you be angelic?
When will you take off your clothes?
When will you look at yourself through the grave?
When will you be worthy of your million Trotskyites?
America why are your libraries full of tears?
America when will you send your eggs to India?
I'm sick of your insane demands.
When can I go into the supermarket and buy what I need with my good looks?
America after all it is you and I who are perfect not the next world.
Your machinery is too much for me.
You made me want to be a saint.
There must be some other way to settle this argument.
Burroughs is in Tangiers I don't think he'll come back it's sinister.
Are you being sinister or is this some form of practical joke?
I'm trying to come to the point.
I refuse to give up my obsession.
America stop pushing I know what I'm doing.
America the plum blossoms are falling.
I haven't read the newspapers for months, everyday somebody goes on trial for
murder.
America I feel sentimental about the Wobblies.
America I used to be a communist when I was a kid and I'm not sorry.
I smoke marijuana every chance I get.
I sit in my house for days on end and stare at the roses in the closet.
When I go to Chinatown I get drunk and never get laid.
My mind is made up there's going to be trouble.
You should have seen me reading Marx.
My psychoanalyst thinks I'm perfectly right.
I won't say the Lord's Prayer.
I have mystical visions and cosmic vibrations.
America I still haven't told you what you did to Uncle Max after he came over
from Russia.
I'm addressing you.
Are you going to let our emotional life be run by Time Magazine?
I'm obsessed by Time Magazine.
I read it every week.
Its cover stares at me every time I slink past the corner candystore.
I read it in the basement of the Berkeley Public Library.
It's always telling me about responsibility. Businessmen are serious. Movie
producers are serious. Everybody's serious but me.
It occurs to me that I am America.
I am talking to myself again.
Asia is rising against me.
I haven't got a chinaman's chance.
I'd better consider my national resources.
My national resources consist of two joints of marijuana millions of genitals
an unpublishable private literature that goes 1400 miles and hour and
twentyfivethousand mental institutions.
I say nothing about my prisons nor the millions of underpriviliged who live in
my flowerpots under the light of five hundred suns.
I have abolished the whorehouses of France, Tangiers is the next to go.
My ambition is to be President despite the fact that I'm a Catholic.
America how can I write a holy litany in your silly mood?
I will continue like Henry Ford my strophes are as individual as his
automobiles more so they're all different sexes
America I will sell you strophes $2500 apiece $500 down on your old strophe
America free Tom Mooney
America save the Spanish Loyalists
America Sacco & Vanzetti must not die
America I am the Scottsboro boys.
America when I was seven momma took me to Communist Cell meetings they
sold us garbanzos a handful per ticket a ticket costs a nickel and the
speeches were free everybody was angelic and sentimental about the
workers it was all so sincere you have no idea what a good thing the party
was in 1935 Scott Nearing was a grand old man a real mensch Mother
Bloor made me cry I once saw Israel Amter plain. Everybody must have
been a spy.
America you don're really want to go to war.
America it's them bad Russians.
Them Russians them Russians and them Chinamen. And them Russians.
The Russia wants to eat us alive. The Russia's power mad. She wants to take
our cars from out our garages.
Her wants to grab Chicago. Her needs a Red Reader's Digest. her wants our
auto plants in Siberia. Him big bureaucracy running our fillingstations.
That no good. Ugh. Him makes Indians learn read. Him need big black niggers.
Hah. Her make us all work sixteen hours a day. Help.
America this is quite serious.
America this is the impression I get from looking in the television set.
America is this correct?
I'd better get right down to the job.
It's true I don't want to join the Army or turn lathes in precision parts
factories, I'm nearsighted and psychopathic anyway.
America I'm putting my queer shoulder to the wheel.
SJIBBOLETT
Sammen med steinene mine,
som gråt seg store
bak gitrene,
slepte de meg
ut på torget
der
flagget ruller seg opp, det jeg
aldri svor troskap til.
Fløyte,
nattas dobbelfløyte
husk den mørke
tvillingrødmen
i Wien og Madrid.
Heis flagget ditt på halv stang,
minne.
På halv stang
for nå og for alltid.
Hjerte:
Gi deg til kjenne her også,
her, midt på torget.
Rop sjibbolett ut
i det hjemlige utland.
Februar. No pasaran.
Enhjørning:
du kjenner steinene,
du kjenner vannet,
kom, jeg fører deg bort
til stemmene
fra Estremadura.
- Paul Celan, overs. Øyvind Berg
bømp
det finst fleire gode dikt enn det der, folkens. sløvt.
Ragnarok
av Cornelius Jakhelln
Nidhogg glir over himmelen som et luftskip med svarte fjær.
Under Gnipahelleren står hunden Garm og gneldrer
mot Yggdralivsaskens ni verdensheimer.
Over Midgård henger en skive, guden Apollon,
fagerhjulet Helios, det ligner ikke lenger en sol,
skiven mørkner over landskapet av lidelse og lyst:
Masser av mennesker vrimler foran apokalyptiske hus,
hvor de flammende seklene jager sine syndere,
tallrike dissonanter, de løper rundt i våte bukser,
ulyden deres går opp i den universelle harmoni.
En skur av kropper dumpes i krematoriets ovner
av Odins valkyrjer, de normanniske englene.
Her brennes æser og kjemper, griffer og dverger,
og til slutt skal menneskepysene våge seg uti
det de kalte Muspellsheim og Helvete, men uten å tro.
En mann bøyes over et skjold med piggete kanter,
bores i lysken som den pederasten han er, en svartalf
skjender ham bakfra mens en øgle med sverd holder vakt.
En annen ligger strukket over en terning av is.
Han mates med terninger så han aldri mer blir sulten
av en torturist med nebb og sans for velgjort arbeid.
Det svarte huset hvor Hels ild raser gjennom rommene,
stedet for de glatte apene som trommes frem i mørket.
De drives opp trappene og inn under fallgitteret
av stramme demoner som gjeter med hellebarder.
En padde og en jerv bombarderer følget med ildkuler.
Når menneskene kommer ut er de mørkere i huden.
De går på en bro over grua hvor føtter kokes
i en kjele, og skrotter av menn røykes som skinker.
En griff trekker følget gjennom Ragnaroks labyrinter
i en kjerre, han har langt skjegg og muskler, spisse klør.
En mann kryper med to fete pauker i kløv over ryggen.
En bøddel av et ekorn med rød maske over hodet
holder tykke trommestikker i hendene, bøddelen slår
følgets skjebnesvangre vals på den krypendes pauker.
En ildsprutende jerntrakt løper omkring med en dolk
og hugger medlemmer av følgets sørgelige kropp.
Der borte ved bordet står Ask og Embla og skriker
mens en øgle, en padde og ormer kryper rundt dem.
En hund med silkelue byr dem kroppsdeler fra et fat.
Paret føres mot en seng av en ulv med slimete hender.
En padde så stor som en tømrer sitter på sengeteppet.
Øgle og hund, orm og ulv skal bivåne bryllupsnatten
til de siste menneskene som klamrer seg til Yggdraliv.
En naken mann med bind for øynene lynsjes av fugler:
Du ska opp på stigen, menneskemann, ikke gjør modstand!
Du e nest siste eksemplar av din fordømte rase.
Du ska dø uden navn, dø uden hjem, dø uden tro ...
En gapende nonnegriff tviholder på en bok i et hjørne,
hun viser den til en fugl med klover i stedet for føtter.
Nonnen drar sitt orakel gjennom de mørke gangene
hvor all viten står skrevet på tavler av vellum.
Boken bortenfra griper inn i himmelen og jorden,
rommer løver, griser, ormer, vann, trollmenn og en ask.
Fortell, du gamle nonne, hva leser du i Naturens bok,
hvor alt er utsigelig som geometriske setninger,
og ordene ordnede som pyramider, sfærer og kuber?
holybear
16-12-2006, 12:32
Looking At You
Cole Porter
Looking at you
While troubles are fleeing
I'm admiring the view
Cause it's you I'm seeing
And the sweet honey dew
Of well-being settles upon me
What is this light
That shines when you enter
Like a star in the night
And what's to prevent her
From destroying my sight
If she centers all of it on me
Looking at you, I'm filled with the essence of
The quintessence of joy
Looking at you, I hear poets tellin' of
Lovely Helen of Troy
Darling
Life seemed so gray
I wanted to end it
Till that wonderful day
You started to mend it
And if you'll only stay
I'll spend it looking at you
Tor Jonsson:
Frå Mogning i mørkret (1943)
VÅRSORG
Å, under, under, når våren vaknar
og vert til medvit i mannahug.
På nytt ligg jorda her ung og naken
og gjer meg bljug -
Det dryp og klunkar i løynde årar,
det sildrar sylv i dei svarte sva.
Kvar natt kjem dvergar og hamrar sylvet
på alle bergom til blanke blad.
Da vert det strev i den gråe grenda.
Det eimar mold og det angar brom.
Og så ein morgon kan jorda te fram
sin heilagdom:
Ei kvitkledd symre i silkekåpe
ber bod til hjarta, at enn ein gong
er våren komen med veldig vilje
og fyller verda med sol og song.
Sjå strålar strilar igjennom himet
som einkvan hengde på himmelkvelv.
Og bekken veks-opp så vill og vaken
og vert til elv.
Dei unge gjenter i kvite kjolar
eig heile våren og meire til.
Den stride vårbekken stilnar tagal
når vakkergjenta seg spegle vil.
Det står ei bjørk bort-i Blåbjøllbakken.
I fjorhaust fekk ho eit øksehogg.
Der vårast kring ho. Or såret dryp det
så blank ei dogg -
Eg er som bjørka: Eg kjenner sevja
frå jordlivs grunn når det lid mot vår,
og ber mitt minne frå livsens haustdag -
No dryp det blod or kvart hjartesår
NORDVED SJONG
Eg går her og vinglar og vimar
på strendom ein stad nordved Sjong.
For minnet krev sine timar -
og helst vil det ha ein song.
Eg set meg varleg og ventar
til tida går att og bak.
Og kvelden kjem att og hentar
eit gloande månevrak.
Kveldsvinden hullar ein springar.
Og kvelden gøymer ei natt.
På vatnet gjer fisken ringar,
dei kverv og kjem aldri att -
Då klårnar det opp eit minne
på strendom ein stad nordved Sjong:
Ein kveld eg møtte ei kvinne
for fyrste og siste gong.
Og augo dei smilte Tak meg.
Men tanken kalla det svik:
Brenn ikkje bruene bak deg.
Slikt er for den som er rik.
Men sumaren vart til ein domar:
Syt kje for lekam og sjel.
I bergom står tusen blomar
og blømer seg beint i hel.
- - -
Bårene bevrar kring osen,
og månen sår sylv over sjo.
Og dagen legg atter kosen
mot vest og vert borte i blod.
Men ingen, nei ingen skal finne
mitt far i fjellom ved Sjong.
Eg ber på ei sorg: Eit minne
om fyrste og siste gong.
SKRIKARBERG
(Eit dikt om ein draum.)
Og hausten kom og jaga
all venleik or mi verd.
Eg vakna før det daga,
og budde meg til ferd.
Av livet sumt eg lærde,
men vart 'kje klok nok til å snu.
Og gråe dagar tærde
og gløypte av mi tru.
Eg kom til bergeknausen
- eg hugsar ikkje namnet meir, -
det tydde hovudhausen...
Der var det kome fleir.
Sjå rettaren med sverdet,
- det skimrar blankt som morgondogg.
Han lyfter det i vêret
og bur seg brått til hogg.
Den daudedømde knelar
for bøn og prestesong.
Han høyrer fuglen spelar
i li for siste gong -
Det var nok just på tide:
Eg jagar fram min kvite hest
og slengjer hardt til side
bå' herk og hyklarprest.
Så lyfter eg i salen
den lagnadstunge træl
og sprengjer utor dalen
med solsong i mi sjel.
Meir TOR JONSSON:
Frå Ei dagbok for mitt hjarte (1951):
TO SALMAR SYNNA KYRKJA
I.
Det står ein kross over alle minne,
men sorga veit om ein heilag stad:
Ved soleglad sit ei gamal kvinne
og trør ei vogge i visne blad.
No grånar dagen i alle grender,
og alle hjarte i verda frys.
Men fram mot grava ber trøytte hender
dei tunge krossar og tende lys.
II.
Livet er vår siste reis,
gråten gravferdssongen.
Ordet berre grev i gneis,
høgg i flint og harde fjell
heilt til siste gongen.
Berg er alle andlet her.
Tungt dryp istidståra
over dei vi hadde kjær.
Draumen meislar berget bort
til dei skin forklåra.
Her er døden ingen død,
berre skymingsstunder,
kronbladfall og frosne frø,
vinterstorm og vårsolblenk
over nye under.
Livet er vår siste stund.
Blomegreiner laver
kringom grav og leikarlund.
Døden voggar, livet syng
over alle graver.
VANDRINGA
Børa mi er tung og tom.
Eitkvart må ein einsleg bera.
Eg ber min eigen død og dom
heim til likferdsæra.
Vegen er så lang og bratt
heim til likferdssveipet.
Sume kastar børa att
og hengjer seg i reipet.
Bakke opp og bakke ned
stuper eg i steinom.
Døden lovar evig fred
under sjølmordgreinom.
Døden vinkar fjern og nær.
Angest i mi einsemd tandrar.
Under over alt som er:
At eg enno vandrar.
Arnold Eidslott:
DIKTET
Et dikt er en rystelse
En vindrosse i blodet
Hvor kommer vinden fra
Skriv og vær lydig
Ingen kjenner strømmene
i luften og i havet
Et dikt er en ensomhet
Et bål på tundraen
En albatross i stuen
Uventet inn fra havet
VINTERARIE
Januar gjeter sine stormer
dypt inn i Sunnmørsalpene
Med tordenens svarte fårehund
flakker han mellom fjellrekkene
Han er blond av måne og driver
bølingen mot mais grønne kveer
Snerykende og uten ekko er fjellene
fjordfjellene med føttene i urhavet
Skyene vasker under himmelens tak
Alt ånder Labrador og kvalte rop
De gamle er ute og pleier værsynene
og snakker om vårknipa og krysser
et håpets tegn i de slitte almanakkene
Streng er denne tjeneste for Rakel
sommerens brud men vakker er hun
og attråverdig vår blussende terne
Hold lengselen brennende mine sønner
Snart lukter det bråte under fossene
jean toomer - her lips are copper wire
Whisper of yellow globes
Gleaming on lamp-posts that sway
Like bootleg licker drinkers in the fog
And let your breath be moist against me
Like bright beads on yellow globes
Telephone the power-house
That the main wires are insulate
(her words play softly up and down
dewy corridors of billboards)
then with your tongue remove the tape
and press your lips to mine
till they are incandescent
:konge:
Georg Johannesen
LÆREUKE – Tirsdag (etter Sapfo)
De andre på Lesbos sover:
Månen gikk ned
Syvstjernen er borte
Natten er snart forbi
Livet går fort
Jeg ligger i sengen alene
Det var dumt å tro
at jeg kunne ta på himmelen
med begge hendene
DRØMMEUKE - Torsdag
Jeg kunne vært en stein, sa han til henne
Jeg kunne vært ingen, altså alle, sa hun
Kjærlighet kunne vi lært av hunder som parrer seg
Lovet være de lave, de tramper ikke på noen
Lovet være møllen, min redde mor foran ilden
Lovet være fisk som dør når den hales opp
Lovet være snue som ligner sæd
Lovet være snøen som ligger på sjøen
Lovet være regnet som falt i en grøft
DRØMMEUKE – Tirsdag
Jeg ser mange kvinner i en ring
De skjuler den jeg ikke får lov til å huske
Jeg legger mine hender i en enkel knute
Usikre fingre peker så nøyaktig på meg
at jeg stadig må snu meg og spørre
om det er meg de mener
trett av å være til stede overalt:
Vi går alene i en ring
og venter på en av oss
VÅKEUKE – Tirsdag
Viser du meg stjernene
ser jeg forlegent på mørket
ved siden av
men svir du min hud
med sigaretter
roper jeg som din latter:
Hei, du brenner meg!
Min hud, min glo, min sol
er av tre slags ild
holybear
09-05-2007, 11:47
Erfaringslæring (Håvard Førland)
I kjærlighet finnes en
innsikt
man ikke kan gi eller stjele
en dyrekjøpt, viktig erfaring
bare knuste hjerter
er hele
dramamin
10-05-2007, 01:39
bare knuste hjerter
er hele
hmm. han er ein luring, denne førland.
holybear
10-05-2007, 10:55
hmm. han er ein luring, denne førland.
Ja han er det. Hvem hadde trodd at "Ludvig" (han er lærer på ungdomsskolen jeg gikk på, har piggsveis og går alltid med ryggsekk :D)hadde det i seg?
holybear
06-06-2007, 14:02
Dogtown (Harry Chapin)
Up in Massachusetts There's a little spit of land.
The men who make the maps, yes, they call the place Cape Ann.
The men who do the fishing call it Gloucester Harbor Sound,
But the women left behind, they call the place Dogtown.
The men go out for whaling, past the breakers and the fogs.
The women stay home waiting they're protected by the dogs.
A tough old whaler woman who had seen three husbands drown,
Polled the population and she named the place Dogtown.
There's all these grey faced women in their black widow's gowns,
Living in this grave yard granite town.
Yeah, you soon learn there's many more than one way to drown;
That's while going to the dogs here in Dogtown.
And she speaks: My father was a merchant all in the Boston fief.
When my husband came and asked him for my hand.
But little did I know then that a Gloucester whaler's wife
Marries but the sea salt and the sand.
He took me up to Dogtown the day I was a bride.
We had ten days together before he left my side.
He's the first mate of a whaling ship,
the keeper of the log.
He said, "Farewell, my darling, I'm going to leave you with my dog."
And I have seen the splintered timbers of a hundred shattered hulls,
Known the silence of the granite and the screeching of the gulls,
I've heard that crazy widow Cather walk the harbor as she raves
At the endless rolling whisper of the waves.
Sitting by the fireside, the embers slowly die.
Is it a sign of weakness when a woman wants to cry?
The dog is closely watching the fire glints in his eye.
No use to go to sleep this early, no use to even try.
My blood beats like a woman's,
I've got a woman's breast and thighs.
But where am I to offer them
to the ocean or the skies?
Living with this silent dog
all the moments of my life,
He has been my only husband;
am I a widow, or his wife?
Yes, it's a Dogtown and it's a fog town,
And there's nothing around 'cept the sea pounding granite ground
And this black midnight horror of a hound.
I'm standing on this craggy cliff,
my eyes fixed on the sea.
Six months past, when his ship was due,
I'm a widow to be.
For liking this half living with the lonely and the fog,
You need the bastard of the mating of a woman and a dog.
And I have seen the splintered timbers of a hundred shattered hulls,
Known the silence of the granite and the screeching of the gulls,
I've heard that crazy widow Cather walk the harbor as she raves
At the endless rolling whisper of the waves.
At the endless rolling whisper of the waves.
At the endless rolling whisper of the waves.
-----------------------------------------
Taxi (Harry Chapin)
It was raining hard in 'Frisco,
I needed one more fare to make my night.
A lady up ahead waved to flag me down,
She got in at the light.
Oh, where you going to, my lady blue,
It's a shame you ruined your gown in the rain.
She just looked out the window, and said
"Sixteen Parkside Lane".
Something about her was familiar
I could swear I'd seen her face before,
But she said, "I'm sure you're mistaken"
And she didn't say anything more.
It took a while, but she looked in the mirror,
And she glanced at the license for my name.
A smile seemed to come to her slowly,
It was a sad smile, just the same.
And she said, "How are you Harry?"
I said, "How are you Sue?
Through the too many miles
and the too little smiles
I still remember you."
It was somewhere in a fairy tale,
I used to take her home in my car.
We learned about love in the back of the Dodge,
The lesson hadn't gone too far.
You see, she was gonna be an actress,
And I was gonna learn to fly.
She took off to find the footlights,
And I took off to find the sky.
Oh, I've got something inside me,
To drive a princess blind.
There's a wild man, wizard,
He's hiding in me, illuminating my mind.
Oh, I've got something inside me,
Not what my life's about,
Cause I've been letting my outside tide me,
Over 'till my time, runs out.
Baby's so high that she's skying,
Yes she's flying, afraid to fall.
I'll tell you why baby's crying,
Cause she's dying, aren't we all.
There was not much more for us to talk about,
Whatever we had once was gone.
So I turned my cab into the driveway,
Past the gate and the fine trimmed lawns.
And she said we must get together,
But I knew it'd never be arranged.
And she handed me twenty dollars,
For a two fifty fare, she said
"Harry, keep the change."
Well another man might have been angry,
And another man might have been hurt,
But another man never would have let her go...
I stashed the bill in my shirt.
And she walked away in silence,
It's strange, how you never know,
But we'd both gotten what we'd asked for,
Such a long, long time ago.
You see, she was gonna be an actress
And I was gonna learn to fly.
She took off to find the footlights,
And I took off for the sky.
And here, she's acting happy,
Inside her handsome home.
And me, I'm flying in my taxi,
Taking tips, and getting stoned,
I go flying so high, when I'm stoned.
av walt whitman, frå leaves of grass (1855):
A WOMAN WAITS FOR ME
A WOMAN waits for me—she contains all, nothing is lacking,
Yet all were lacking, if sex were lacking, or if the moisture of the right man were lacking.
Sex contains all,
Bodies, Souls, meanings, proofs, purities, delicacies, results, promulgations,
Songs, commands, health, pride, the maternal mystery, the seminal milk; 5
All hopes, benefactions, bestowals,
All the passions, loves, beauties, delights of the earth,
All the governments, judges, gods, follow’d persons of the earth,
These are contain’d in sex, as parts of itself, and justifications of itself.
Without shame the man I like knows and avows the deliciousness of his sex, 10
Without shame the woman I like knows and avows hers.
Now I will dismiss myself from impassive women,
I will go stay with her who waits for me, and with those women that are warm-blooded and sufficient for me;
I see that they understand me, and do not deny me;
I see that they are worthy of me—I will be the robust husband of those women. 15
They are not one jot less than I am,
They are tann’d in the face by shining suns and blowing winds,
Their flesh has the old divine suppleness and strength,
They know how to swim, row, ride, wrestle, shoot, run, strike, retreat, advance, resist, defend themselves,
They are ultimate in their own right—they are calm, clear, well-possess’d of themselves. 20
I draw you close to me, you women!
I cannot let you go, I would do you good,
I am for you, and you are for me, not only for our own sake, but for others’ sakes;
Envelop’d in you sleep greater heroes and bards,
They refuse to awake at the touch of any man but me. 25
It is I, you women—I make my way,
I am stern, acrid, large, undissuadable—but I love you,
I do not hurt you any more than is necessary for you,
I pour the stuff to start sons and daughters fit for These States—I press with slow rude muscle,
I brace myself effectually—I listen to no entreaties, 30
I dare not withdraw till I deposit what has so long accumulated within me.
Through you I drain the pent-up rivers of myself,
In you I wrap a thousand onward years,
On you I graft the grafts of the best-beloved of me and America,
The drops I distil upon you shall grow fierce and athletic girls, new artists, musicians, and singers, 35
The babes I beget upon you are to beget babes in their turn,
I shall demand perfect men and women out of my love-spendings,
I shall expect them to interpenetrate with others, as I and you interpenetrate now,
I shall count on the fruits of the gushing showers of them, as I count on the fruits of the gushing showers I give now,
I shall look for loving crops from the birth, life, death, immortality, I plant so lovingly now. 40
lengselens bok, leonard cohen
dette diktet er gjendiktet av eldrid lunden.
Venen Hennar
ho veit ikkje
at ho snakkar med ein ven
ho vil ikkje kunne
skrive ned
eit ord av det han seier
han vil ikkje passe inn
i notatene hennar
saman med kabir
og therevada-skolen
mange år fram i tida
vil ho hugse at ho
ein gong sat her med ein ven
gamal ven
tankane
merkverdig vage
mellom dei
dette vage
og gjennomskinlege
vil vise henne vegen heim
Jeg har ikke noen favoritter, men jeg liker dette:
"The Day is words and rage.
The Day is order, earth and gold.
It is the philosophers in their cities.
It is the mapmakers in their wastelands.
It is roads and milestones.
It is panic, laughter and sobriety;
White, and all enumerated things.
It is flesh; it is revenge; it is visibility.
The Night is blue and black.
The Night is silence, poetry and love.
It is the dancers in their grove of bones.
It is all transforming things.
It is fear, it is freedom.
It is masks, silver and ambiguity.
It is blood; it is forgiveness;
It is the invisible music of instinct.
-Fasher Demerondo,
Division of the Hours"
Det står i boken Abarat(fiksjon) som Clive Barker skrev.
Tim Burton's Vincent
Vincent Malloy is seven years old
He's polite and always does as he's told
For a boy his age, he's considerate and nice
But he wants to be just like Vincent Price
He doesn't mind living with his sister, dog, and cats
Though he'd rather share a home with spiders and bats
There he could reflect on the horrors he has invented and wander dark hallways alone and tormented
Vincent is nice when his aunt comes to see him
But imagines dipping her in wax for his wax museum
He likes to experiment on his dog Abocrombie
In the hopes of creating a horrible zombie
So that he and his horrible zombie dog
could go searching for victims in the London fog
His thoughts aren't only of ghoulish crime
He likes to paint and read to pass some of the time
While other kids read books like "Go Jane Go"
Vincent's favorite author is Edgar Allen Poe.
One night while reading a gruesome tale
he read a passage that made him turn pale
Such horrible news he could not survive
For his beautiful wife had been buried alive
He dug out her grave to make sure she was dead
Unaware that her grave was his mother's flower bed
His mother sent Vincent off to his room
He knew he'd been banished to the tower of doom
where he was sentenced to spend the rest of his life
alone with the portrait of his beautiful wife.
While alone and insane incased in his doom
Vincent's mother burst suddenly into the room
She said, "If you want, you can go out and play
It's sunny outside and a beautiful day."
Vincent tried to talk but he just couldn't speak
the years of isolation had made him quite weak
So he took out some paper and scrawled with a pen:
"I'm possessed by this house and can never leave it again."
His mother said, "You are NOT possessed and you are NOT almost dead
These games you play are all in your head
You are NOT Vincent Price, you're Vincent Malloy
You're not tormented or insane, you're just a young boy
You're seven years old, and you are my son
I want you to get outside and have some real fun."
Her anger now spent, she walked out through the hall
While Vincent backed slowly against the wall
The room started to sway, to shiver and creak
His horrored insanity had reached its peak
He saw Abocrombie, his zombie slave
and heard his wife call from beyond the grave
She spoke through her coffin and made ghoulish demands
While through cracking walls reached skeleton hands
Every horror in his life that had crept through his dreams
swept his mad laughter to terrified screams
To escape the badness, he reached for the door
but fell limp and lifeless down on the floor
His voice was soft and very slow
jan erik vold
fra; sorgen. sangen. veien
det er jobben
din
å
elske
deg sjæl. du vil at jeg skal gjøre
jobben
for
deg. du sier
du elsker
meg. hva slags kjærighet
er det, når
du hater deg sjæl?
humaniac
18-04-2008, 10:17
Mulig jeg har nevnt det før, men jeg liker Dylan Thomas' dikt "Do Not Go Gently Into That Good Night"
Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.
Though wise men at their end know dark is right,
Because their words had forked no lightning they
Do not go gentle into that good night.
Good men, the last wave by, crying how bright
Their frail deeds might have danced in a green bay,
Rage, rage against the dying of the light.
Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night.
Grave men, near death, who see with blinding sight
Blind eyes could blaze like meteors and be gay,
Rage, rage against the dying of the light.
And you, my father, there on the sad height,
Curse, bless me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.
Drep meg sa hun
for døden eier oss likevel
heller enn å bli forlatt av livet
vil jeg forlate det selv
kjærligheten skal også dø
og aldri komme igjen
elskede la meg gå forran
la meg dø før den
Inger Hagerup
LisaMari
13-05-2008, 12:19
Dette er så vakkert:
Søfuglen
av Welhaven
En Vildand svømmer stille
Ved øens høie kyst;
de klare bølger spille
omkring dens rene Bryst.
En Jæger gaar og bøier
sig i den steile Ur,
og skyder saa for løier
det smukke kreatur.
Og Fuglen kan ei drage
til Redens lune Skjød,
og Fuglen vil ei klage
sin smerte og sin nød.
og derfor taus den dukker
dybt i den mørke Fjord,
og Bølgen kold sig lukker,
og sletter ud dens Spor.
I søens dybe Grunde
gror tangen bred og frisk;
derunder vil den blunde, —
der bor den stumme Fisk
Heerlig.
Dette diktet av Hans Børli med tydelege stemningar og ei vakker, men sår historie, er blandt mine favorittar:
Brønnen utenfor Nachors stad
Rytter-jeg ser deg i salen,
din hvite dromear i spinkelt riss
mot en himmel av kobber, en himmel
som ennå huser
underet og Herren.
Hvem var du? Den store boken
nevner ikke ditt navn. Du red mot
Mesopotanias sagnblå fjell i øst,
-en mann under ordre, et ansikt
vendt på skrå for vinden
ute på årtusnenes forblåste slette.
---
Kamelene var trette.
Du lot dem ligge ved brønnen
utenfor Nachors stad.
Det var ved aftenstid, lav sol;
skyggen av de spredte palmekronene
sov langt fra treet,
bundet til roten som i et tjor av blått.
Du talte sakte til dine følgesvenner.
-Det er en stor by, sa du.
-Vær varsomme;
skjøgene blander død i vinen.
Da så du henne.
Hun kom ut av skyggene i hulveien.
Du så henne.
Jorden var lykkelig under hennes fottrinn;
vannkrukken på hennes skulder
og linjene i de svaie hoftene
var som èn tanke.
Hastig rømmet du deg
og steg fram. Talte
bakom en flik av kjortelen
for å skjule kopparrene
som vansiret din munn.
-Hell på din krukke, søster, ba du,
-vi har ridd gjennom ørkenen.
Og piken smilte og så skrått opp på deg
med øyne som modne druer i regn:
-Drikk, herre,
og jeg vil også gi dine kameler å drikke...
Hvor pinefullt kjølig vannet lo!
Tegningene av grønske på brønnsteinene
var ordspråk
mumlet av tidens munn.
Da du bøyde deg og drakk
så du pikens føtter i sanden.
Brun hud mellom sandalremmene,
vrister som fugler
ferdig til å lette.
Og din egen hånd på den brente leren,
grov, lavættet kort i fingrene-
Du løftet den våte munnen,
du så opp på kvinnen
med øyne fulle av fortvilelse,
fulle av ørken og aldri-
---
Du red ditt ærend til ende, rytter.
Din munn var lukket og tiden skred
på føtter av hvislende sand.
Betuels mørkøyde datter
ble gammel og rynket i Isaks telt
ved Lachai Ro'i-men
legendens lys bevarer
usårlig skjønnhet: En drøm
reddet fra oppfyllelsen
og døden. -Jeg ser
Rebekkas unge ansikt
skåret inn som en kamè
i ditt hjertes bitre onyx.
En selsom amulett, -et brystsmykke
for vanmaktens ørkenryttere. Vi
som mumler om brønner
med sand mellom tennene. Vi
som leser vår lagnads lov
i stjernene over de nattlige veier:
-Du skal ri gjennom vanviddstrakter
av tørke og ensomhet. Du skal
leite opp liv og skjønnhet
ved de sjeldne kilder. Men
ingenting skal bli ditt. Du
er bare en overbringer. Dine hender
skal forbli tomme
trass i alt hva du fant og finner.
Men ett skal være din lykke, ett skal bestå
som et lys over gjenføkne tråkk: Minnet
om møtet ved brønnen, aftenstunden
da horisontene kimte som klokker av sølv
og livet rakte deg krukken
med pikelig svale hender.
They sentenced me to twenty years of boredom
For trying to change the system from within
Im coming now, Im coming to reward them
First we take manhattan, then we take berlin
Im guided by a signal in the heavens
Im guided by this birthmark on my skin
Im guided by the beauty of our weapons
First we take manhattan, then we take berlin
Id really like to live beside you, baby
I love your body and your spirit and your clothes
But you see that line there moving through the station?
I told you, I told you, told you, I was one of those
Ah you loved me as a loser, but now youre worried that I just might win
You know the way to stop me, but you dont have the discipline
How many nights I prayed for this, to let my work begin
First we take manhattan, then we take berlin
I dont like your fashion business mister
And I dont like these drugs that keep you thin
I dont like what happened to my sister
First we take manhattan, then we take berlin
Id really like to live beside you, baby ...
And I thank you for those items that you sent me
The monkey and the plywood violin
I practiced every night, now Im ready
First we take manhattan, then we take berlin
I am guided
Ah remember me, I used to live for music
Remember me, I brought your groceries in
Well its fathers day and everybodys wounded
First we take manhattan, then we take berlin
sylvia plath,
Edge
The woman is perfected.
Her dead
Body wears the smile of accomplishment,
The illusion of a Greek necessity
Flows in the scrolls of her toga,
Her bare
Feet seem to be saying:
We have come so far, it is over.
Each dead child coiled, a white serpent,
One at each little
Pitcher of milk, now empty.
She has folded
Them back into her body as petals
Of a rose close when the garden
Stiffens and odors bleed
From the sweet, deep throats of the night flower.
The moon has nothing to be sad about,
Staring from her hood of bone.
She is used to this sort of thing.
Her blacks crackle and drag.
Electra on Azalea Path
The day you died I went into the dirt,
Into the lightless hibernaculum
Where bees, striped black and gold, sleep out the blizzard
Like hieratic stones, and the ground is hard.
It was good for twenty years, that wintering -
As if you never existed, as if I came
God-fathered into the world from my mother's belly:
Her wide bed wore the stain of divinity.
I had nothing to do with guilt or anything
When I wormed back under my mother's heart.
Small as a doll in my dress of innocence
I lay dreaming your epic, image by image.
Nobody died or withered on that stage.
Everything took place in a durable whiteness.
The day I woke, I woke on Churchyard Hill.
I found your name, I found your bones and all
Enlisted in a cramped stone askew by an iron fence.
In this charity ward, this poorhouse, where the dead
Crowd foot to foot, head to head, no flower
Breaks the soil. This is Azalea path.
A field of burdock opens to the south.
Six feet of yellow gravel cover you.
The artificial red sage does not stir
In the basket of plastic evergreens they put
At the headstone next to yours, nor does it rot,
Although the rains dissolve a bloody dye:
The ersatz petals drip, and they drip red.
Another kind of redness bothers me:
The day your slack sail drank my sister's breath
The flat sea purpled like that evil cloth
My mother unrolled at your last homecoming.
I borrow the silts of an old tragedy.
The truth is, one late October, at my birth-cry
A scorpion stung its head, an ill-starred thing;
My mother dreamed you face down in the sea.
The stony actors poise and pause for breath.
I brought my love to bear, and then you died.
It was the gangrene ate you to the bone
My mother said: you died like any man.
How shall I age into that state of mind?
I am the ghost of an infamous suicide,
My own blue razor rusting at my throat.
O pardon the one who knocks for pardon at
Your gate, father - your hound-bitch, daughter, friend.
It was my love that did us both to death.
Glefsvik
11-06-2008, 23:13
Jeg går omkring
og tar på en og annen ting,
som mine hender er fortrolig med -
en gammel snadde og en lysestake.
Og jeg har gjemt et blåmalt øsekar;
det er de eldste tingene jeg har.
De bringer stunder av mitt liv tilbake.
Jeg tar i stolen, der jeg oftest satt
i drøm og grubleri til langt på natt.
Og plutselig fornemmer jeg, at tiden
er det som var, og som er lenge siden.
Nu er det kveld.
Jeg tar på tingene. Jeg tar farvel.
Jeg ser på henne og på barna våre.
Det er vel mangt, jeg gjerne ville si.
Jeg får det ikke til. Jeg går forbi,
og sakte stryker jeg dem over håret.
-------------------------
Glefsvik
12-06-2008, 00:34
Røde Rosa forsvant.
Hennes grav man aldri fant.
Hun som for de fattige la inn et ord
fikk ikke hvile i de rikes jord.
Bertholt Brecht v/Georg Johannesen
No er min hug still
etter bylgja slo.
Ørnane heim stig
med blodga klo.
Olav H. Hauge, No er min hug still
Pablo Neruda, If You Forget Me
If You Forget Me
I want you to know
one thing.
You know how this is:
if I look
at the crystal moon, at the red branch
of the slow autumn at my window,
if I touch
near the fire
the impalpable ash
or the wrinkled body of the log,
everything carries me to you,
as if everything that exists,
aromas, light, metals,
were little boats
that sail
toward those isles of yours that wait for me.
Well, now,
if little by little you stop loving me
I shall stop loving you little by little.
If suddenly
you forget me
do not look for me,
for I shall already have forgotten you.
If you think it long and mad,
the wind of banners
that passes through my life,
and you decide
to leave me at the shore
of the heart where I have roots,
remember
that on that day,
at that hour,
I shall lift my arms
and my roots will set off
to seek another land.
But
if each day,
each hour,
you feel that you are destined for me
with implacable sweetness,
if each day a flower
climbs up to your lips to seek me,
ah my love, ah my own,
in me all that fire is repeated,
in me nothing is extinguished or forgotten,
my love feeds on your love, beloved,
and as long as you live it will be in your arms
without leaving mine.
sylvia plath, You're
You're
Clownlike, happiest on your hands,
Feet to the stars, and moon-skulled,
Gilled like a fish. A common-sense
Thumbs-down on the dodo's mode.
Wrapped up in yourself like a spool,
Trawling your dark, as owls do.
Mute as a turnip from the Fourth
Of July to All Fools' Day,
O high-riser, my little loaf.
Vague as fog and looked for like mail.
Farther off than Australia.
Bent-backed Atlas, our traveled prawn.
Snug as a bud and at home
Like a sprat in a pickle jug.
A creel of eels, all ripples.
Jumpy as a Mexican bean.
Right, like a well-done sum.
A clean slate, with your own face on.
Charles Bukowski,
Confession
waiting for death
like a cat
that will jump on the
bed
I am so very sorry for
my wife
she will see this
stiff
white
body
shake it once, then
maybe
again
"Hank!"
Hank won't
answer.
it's not my death that
worries me, it's my wife
left with this
pile of
nothing.
I want to
let her know
though
that all the nights
sleeping
beside her
even the useless
arguments
were things
ever splendid
and the hard
words
I ever feared to
say
can now be
said:
I love
you.
Sylvia Plath,
The Applicant
First, are you our sort of a person?
Do you wear
A glass eye, false teeth or a crutch,
A brace or a hook,
Rubber breasts or a rubber crotch,
Stitches to show something's missing? No, no? Then
How can we give you a thing?
Stop crying.
Open your hand.
Empty? Empty. Here is a hand
To fill it and willing
To bring teacups and roll away headaches
And do whatever you tell it.
Will you marry it?
It is guaranteed
To thumb shut your eyes at the end
And dissolve of sorrow.
We make new stock from the salt.
I notice you are stark naked.
How about this suit----
Black and stiff, but not a bad fit.
Will you marry it?
It is waterproof, shatterproof, proof
Against fire and bombs through the roof.
Believe me, they'll bury you in it.
Now your head, excuse me, is empty.
I have the ticket for that.
Come here, sweetie, out of the closet.
Well, what do you think of that ?
Naked as paper to start
But in twenty-five years she'll be silver,
In fifty, gold.
A living doll, everywhere you look.
It can sew, it can cook,
It can talk, talk , talk.
It works, there is nothing wrong with it.
You have a hole, it's a poultice.
You have an eye, it's an image.
My boy, it's your last resort.
Will you marry it, marry it, marry it.
32.
kl.05.12
den andre dagen lente du deg frem og kalte himmelen en løgn, og i hvert fjes, bak hud, stein, slik drømmer gjerne overtar etter hverandre, jeg sto midt på gulvet, vippet fra side til side, og jeg tenkte på søvn, jeg tenkte på det trivielle ved søvn, det er tilfeldig, sa jeg, at himmelen skifter farge, varierende i løpet av dagen og fra dag til dag, kanskje har det med blendingsfornemmelser å gjøre, glorier over synsfeltet, via øyeeplets krumning
Fra "brytningsanomaliene" av Sarah Selmer.
9.
kl.01.27
jeg tror det var den første dagen, du sa at fornemmelsen av å være vektløs hadde fulgt deg hele uka; prikkingen i hendene, hele tiden to-tre centimeter over madrassen, og utenfor, det samme som gjentok seg hver dag, en bil starter, dører smeller, jeg fryser hele tiden, sa du, hver gang jeg forsøker å snakke, eller er det lyden av en munn, hvor mange samtaler skal man kunne forklare, hvor mange gester
Fra "brytningsanomaliene" av Sarah Selmer.
RØDT LYS
elske ny kraft til slåsskampen for å få puste kanskje apati eller ro nok til å late som ingenting kanskje syre nok i huden åpne lepper flekker for øynene og dansende skyer nok
og så åpner det seg: det er større og mindre og er lysere og mørkere mer dødt mer levende
så handlingen blir sin fullstendige forklaring
Fra "Changes of Light" av Dan Turèll.
(Utdrag)
Et annet sted trykker Presidenten på dødsknappene og by etter by sees sprengte på skjermen
Et annet sted er det en varm dirring i kafeen og alle vet at det er en eksplosjon på gang
Et annet sted henger ansiktet mitt i lufta over stein og sot fra passerte byer
Fra "Sekvens af manjana, den endeløse sang flimrende igennem hudens pupiller" av Dan Turèll.
malakitt
16-06-2009, 21:10
"Civilization" av Carl Phillips
There’s an art
to everything. How
the rain means
April and an ongoing-ness like
that of song until at last
it ends. A centuries-old
set of silver handbells that
once an altar boy swung,
processing . . . You’re the same
wilderness you’ve always
been, slashing through briars,
the bracken
of your invasive
self. So he said,
in a dream. But
the rest of it—all the rest—
was waking: more often
than not, to the next
extravagance. Two blackamoor
statues, each mirroring
the other, each hoisting
forever upward his burden of
hand-painted, carved-by-hand
peacock feathers. Don’t
you know it, don’t you know
I love you, he said. He was
shaking. He said,
I love you. There’s an art
to everything. What I’ve
done with this life,
what I’d meant not to do,
or would have meant, maybe, had I
understood, though I have
no regrets. Not the broken but
still flowering dogwood. Not
the honey locust, either. Not even
the ghost walnut with its
non-branches whose
every shadow is memory,
memory . . . As he said to me
once, That’s all garbage
down the river, now. Turning,
but as the utterly lost—
because addicted—do:
resigned all over again. It
only looked, it—
It must only look
like leaving. There’s an art
to everything. Even
turning away. How
eventually even hunger
can become a space
to live in. How they made
out of shamelessness something
beautiful, for as long as they could.
ANDRE STEMME
Da jeg først så den, den røde flekken, trodde jeg det ikke.
Jeg så på mennene rundt meg på kontoret. De var så flate!
Det var noe ved dem som lignet papp, og nå var jeg smittet.
Den flate, flate flatheten hvor ideene, ødeleggelsene,
bulldoserne, giljotinene, skrikets hvite gravkamre fortsetter i det uendelige - og de kalde englene, abstraksjonene.
Jeg satt ved skrivebordet i strømper og høye hæler.
Fra "Tre kvinner" av Sylvia Plath.
(Utdrag fra) VARSLINGSPRØVE I JUNI
Vi setter oss bare inn
i det gamle
bilvraket
ved utkanten av fyllinga
og kjører
til det er helt borte
/
Endelig en dag
begynner slapstickfilmen å gå
baklengs
og skårene løfter seg
og faller tilbake
på plass. Du ligger
samlet
i en urne.
/
Gnag speilbildet ditt
rent. Drikk
støvet i tannglasset
etter deg
/
Et glohett søplekasselokk
trykker
mot hjertet, og hjertet, det
skyller brenningene
vekk.
Fra "Etterlatte Dikt" av Tor Ulven.
Elizabeth Bishop
Argument
Days that cannot bring you near
or will not,
Distance trying to appear
something more obstinate,
argue argue argue with me
endlessly
neither proving you less wanted nor less dear.
Distance: Remember all that land
beneath the plane;
that coastline
of dim beaches deep in sand
stretching indistinguishably
all the way,
all the way to where my reasons end?
Days: And think
of all those cluttered instruments,
one to a fact,
canceling each other's experience;
how they were
like some hideous calendar
"Compliments of Never & Forever, Inc."
The intimidating sound
of these voices
we must separately find
can and shall be vanquished:
Days and Distance disarrayed again
and gone...
(Utdrag fra)
LA CHACARITA
Da kirkegården i Sør ble stappet
så full av gullfeber at den sa nok,
da den dype slummen i Sør
sprøytet død over ansiktet til Buenos Aires
og da Buenos Aires ikke orket å se på denne døden lenger,
åpnet de deg,
spadetak for spadetak,
der byen glir over i ingenting
bak stormene av støv og tung
primitiv møkk som noen skulle få være i.
Fra "Død i Buenos Aires" av Jorge Luis Borges.
LØYNDOM
Poesi kan ikke seiast vidare.
Så sit berre der i kroken.
Elsk ikkje.
Nokon seier det vert skote
like attmed oss.
Er det revolusjonen? Kjærleiken?
Snakk ikkje.
Alt er mogeleg, berre eg umogeleg.
Havet fløymer over med fisk.
Det finst folk som går på sjøen
akkurat som på gatene.
Fortel ikkje.
Tenk deg ein brennande engel
som feia over jordflata
og at menneska som vart ofra
tigga om nåde.
Tigg ikkje.
Av Carlos Drummond De Andrade
II
Kroppen - sier hun -
i genitiv: kroppens
og kroppen i det store og hele
noe tettere ord enn det har jeg ikke
jeg tar nylonbaggen
jeg går på billige restauranter
jeg samler fiskeben
til villkattene i nabolaget
og i pausene - sier hun -
samtaler jeg med musikerne
i mørket bak kulissene -
for en uendelig avstand jeg passerer
fra kroppen din
til kroppen din.
Fra "Ta erotika" av Jannis Ritsos.
MINNE FRA FRANKRIKE
Husker du: Paris-himmelen, den veldige høstkrokusen.
Vi kjøpte hjerter av jenta i blomsterbutikken,
de var blåe og åpnet seg i vann.
Det tok til å regne i rommet vårt,
og naboen kom, Monsieur Le Songe, en mager liten mann.
Vi spilte kort, jeg mistet stjernene i øynene,
du lånte meg håret ditt, jeg mistet det, han slo oss ned.
Han gikk ut døra, regnet følgte ham.
Vi var døde og kunne puste.
Av Paul Celan.
SPRÅKET
Lokalisér eg
elskar deg ein-
stad i
tenner og
auge, bit
det men
pass på å ikkje
såre, du
vil ha så
mykje så
lite. Ord
seier alt.
Eg
elskar deg
igjen,
så kva
er tomheta
til for. For å
fyllast, fyllast.
Eg høyrde ord
og nye ord fulle
av verkande
hol. Tale
er ein munn.
Av Robert Creeley.
SKRIKE
Verk i naglerøtene er ei forferdeleg liding.
Men det verste var at eg ikkje kunne
skrike. For eg var på eit hotell. Natta
hadde nettopp falle på, og rommet mitt
låg mellom to andre der folk sov.
Vel, så sette eg i gang med å ta store
kassar ut av skallen min, ting av kopar og eit
stort instrument som kunne lyde karftigare
enn eit orgel. Eg gjorde meg nytte av
den vedunderlege krafta i feberen min og
laga eit øyredøyvande orkester. Alt
skrangla og vibrerte.
Endeleg kunne eg vere sikker på at stemma
mi ikkje ville bli høyrd i dette ståket, og eg
gav meg i å hyle, eg hylte i timesvis, og så
smått lukkast eg i å roe meg ned.
Fra "Premières impressions" av Henri Michaux.
En linje løsrevet, fra diktet Innbying, men for meg er denne linjen akkurat så mange og så få ord at de danner en helhet. Litt seint på året, men..
Som lauv er du og eg. Fort skjelvande, og fort borte. Kom -
-Tarjei Vesaas
....
Diket i sin helhet, for den som foretrekker det:
Innbying
Vil du gje meg handa ved månens skin,
lauv du er -
Under open himmel. Over open avgrunn.
Som lauv
er du og eg.
Fort skjelvande,
og fort borte.
Kom -
JAG VET INTE VAD HON HETER EN GÅNG
Naken kvinna står på mitt bord.
Ge mig nästa utmaning.
Med luggen för ögonen
talar hon till mig och säger:
Den nya utmaningen
är den äldsta,
koppla ur respiratorn
så jag får födas på nytt.
När hon inte talar
får läpparna samma färg som resten
av ansiktet. Fortsätt, säger jag
och vill syna hennes språk.
Jag behöver varken din
eller någon annans kropp,
jeg vill finnas som en soluppgång
om natten.
Fra "Det är inte hennes fel att jeg skriver sämre" av Danile Boyacioglu.
DET äR INTE HENNES FEL ATT JAG SKRIVER SäMRE
1.
Hon skulle kunna vara gravid
med mitt barn,
det oroar mig inte.
Jag ska inte skriva en dikt om det,
det oroar mig inte heller
dom är fina annars
barn och dikter
att likna vid varann,
jag har gjort det förut.
2.
Varför kan jag inte skriva
kärleksdikter,
varför kan jag inte skriva
dikter när jag är kär
kärleken är inte kryptisk,
jag är ingen kryptisk poet.
3.
Helt plötslig börjar kyrkklockorna ringa
och vägrar sluta,
jag väntar en kvart sen ringer jag 112.
Jag redogör för läget och han svarar:
Jag vet, det är jättemånga som har ringt.
Okey, säger jag, jag tänkte nästan det.
Klockorna fortsätter ringa i över trettio minuter,
jag tänker att nu har klockaren fått spel
men ringningen är förstås mekaniserad.
Tänk om det vore som på den gamla goda
tiden:
Klockaren låser in sig i klocktornet
och sväljer nyckeln,
prästen står och bankar på dörrn.
Alla män i byn över sexton år
ställer upp och ska delta i strapatsen.
Man måste klättra upp i tornet längs utsidan,
det är många som ramlar och dör.
Klockaren döms för våld mot tjänsteman
och hängs på torget samma dag.
4.
Sist jag var med i ett triangeldrama
var vi tre
Eva, Jimmy och jag.
Den här gången är vi två,
det är hon och jag och dikten.
Hennes hårstrå mot min gom,
våra ben som i en fläta:
Om vi inte älskar, skriver jag.
Och för mig finns det ett vi
men vi är inte starkare än jag
jag är inte starkare än dom
dom är inte starkare än du
du är inte starkare än då
då är inte starkare än här
här är inte starkare än sen
sen är inte starkare än nu.
(...)
5.
Hon har gått till jobbet,
jag har inte märkt någonting.
Jag måste bli bättre på att
dricka,
jag spolar
och går tillbaka till sovrummet.
Luften i ett ovädrat sovrum
är en regnbåge,
tung ändå ren.
Jag lägger mig i sängen
och runkar,
nej, nu får jag skärpa mig.
Jag hittar hennes lapp
på köksbordet:
God morgon min älskade
Du är nästan bäst på morgonen
då du inte vet vad du säger
och är varm och mjuk.
Detta eländiga tillstånd,
hur ska jag skriva dikter
när jag mår såhär?
(...)
7.
När vad
oftare blir ett utrop
än en fråga:
Vad.
Ska min mamma och hennes mamma
ha picknick ihop.
Ska våra barn bli vegetarianer
och mobboffer
som inte ens går i kyrkan,
vad fan tror hon.
Ska vi bo i nån jävla stuga
mitt i ingenstans
och odla ekologiskt
och jag tvingas porrsurfa hele dagarna
för att inte förlora kontakt
med den riktiga världen.
Vad.
Om jag blir tvungen att misshandla nån
för att han gjort nånting
mot mig eller henne
eller Gud förbjude mot våra barn,
ska hon anmäla mig till polisen då?
Och som kärleken bygger broar,
ska vi stå där mitt på bron
och låta blåsten frysa fast våra leenden.
Henns brorson tror att mitt kors
runt halsen
är en midsommarstång och frågar mig:
varför har du en midsommarstång
runt halsen?
Jag kan inte svara på det.
(...)
9.
Hon började gråta och bad mig
tyda resultatet på graviditetstestet.
Jag kollade på förpackningen
och sen på stickan
och sen på förpackningen igen.
Du är med barn, sa jag.
Hon slängde sig mot kudden.
Jag satte mig på sängkanten
och la ene handen mot hennes
skuldra.
Det tog lång tid innan tystnaden bröts,
också min sittställning
respekterade hennes yta.
Om hennes uppgift är att känna
kan jag koncentrera mig på att se,
tänkte jag
och såg över varje formulering.
Hon avbröt mig mitt i ett resonemang:
Nu åker ditt ögonbryn upp och ner igen.
(...)
11.
Det är självklarheten
som blir till gråt
inte smärta inte sorg,
självklarheten
och jag vet att vi kan vara
en livstid.
Går vi skilda vägar
och jag kryper ner i sängen
hos någon annan,
kommer jag önska
hon var lika kärleksfull
som du
min dikt är en enda lång inledning
som jagar sin egen svans.
Jag har bortstat tänderna,
tvättat ansiktet,
hon ligger bredvis och låtsas sova.
Jag sitter här och låtsas skriva
nåt fantastiskt.
Den kärlek hon visar
har jag aldrig sett,
hon lyser jag kisar
hon kysser sig mätt
Jag vänder mig om
ser över min sång
natten är lång,
hon somnar så lätt
(...)
hon kan sova med lampan tänd,
när jag släcker den
kommer hon vakna till
och krypa lite närmare.
12.
En dag finner man sig själv
ganska duktigt engagerad,
ganske hyfsat orienterad.
En dag finner man sig själv
med armarna i kors
och penna bakom örat
som om det vore en cigarett,
stående mitt på ett torg.
Eller så sätter man sig ner
på en bänk
och tänker:
Gud, vad alla ser stressade ut.
Och så alla män med mustascher
som liknar Saddam Hussein
som kunde ha varit min pappa.
En dag finner man sig själv
någon annanstans
fast det är världen som flyttat.
(...)
14.
Bor man fler än tre
behövs två toaletter.
Skriver man dikter
kan man vara hemma med barnen.
Om man tvättar en gång i veckan
blir det inte lika mycket tvätt.
Om ens lott är att åka omkring
i en -89 års Mazda 626:a
med tacklucka
för att sjunga sina sånger
och sprida den kärlek man har att ge
men inte är beredd på att få,
svarar den allsmäktige Guden:
Om inte stenen törstar
varför är mossan fuktig.
15.
Tema tema dikt solo solo dikt tema
man sväljer och man spottar,
ett upprört hav mellan våra själars
stränder,
nattetid vilar vinden
och varje morgon slår vädret om.
En abort är en begravning
oavsett hur smärtan slår.
Hur många träd har vinden smekt
eller fällt
innan den träffar mig,
det du andas ut, andas jag in.
Och det jag inte får sagt
blir min andedräkt, så äcklig
att jag håller munnen fortsatt stängd
och andas genom näsan.
16.
Jeg kommer ihåg när jag f¨orsökte förklara
växthuseffekten för morfar,
vi hade precis läst om det i skolan.
Jag började med att förklara vad
växthusgaser är för nåt
och sen vad dom har för verkan,
jag sa att jordens medeltemperatur
förväntades stiga,
att isarna redan börjat smälta.
Han blev tyst en liten stund
och såg ut att fundera,
sen kom han med sin egen förklaring.
Han sa att människorna på jorden
har blivit avsevärt många fler,
att den sammanlagda kroppsvärmen
troligen var orsaken till allt.
Jag höll med morfar och sa
att det där har jag aldrig tänkt på
och det var sant,
det hade jag aldrig tänkt på.
17.
Och så första gången
jag rakade mig.
Jag kommer ihåg att jag fick en rakhyvel
med ett extra rakblad och skum
i födelsedagspresent av lillsyrran.
Jag tyckte att det var den bästa
och mest otippade present jeg någonsin fått.
Jag la skummet jämnt över ansiktet,
syrrorna stod och kollade på.
Det var en närmast högtidlig stämning.
Jag gav lillbrorsan hans första hyvel,
det var på den tiden jag reste mycket.
När jag sen vid nåt tillfälle var hemma
och brorsan i badrummet för att raka sig
hade han redan hunnit göra det flera gånger.
Jag dtos ledigt lutad mot badrumsdörren
och snackade lite om väder och vinf.
Till slut sa han: Du måste inte vara här
jag vet hur man gör,
jag har sett dig göra det många gånger.
Min yngre syster,
henne såg jag aldrig gråta.
Hon kunde stå ansikte mot ansikte
och fråga honom
om han var klar nu, om hon kunde gå.
Hon hade nånting i blicken
som hjorde att han lät henne gå.
hon har berättat hur hon gick in
på sitt rum och begravde ansiktet i kudden
så att ingen skulle höra.
18.
I en återvändsgränd återvänder man
och man återvänder
när diktens alla ansikten
blir ett ansikte
och färgskalan kompletteras
med sin sjunde färg
en släpig blues.
Det är inte tempot,
det är den samstämda skevheten
som ger upphov till dans.
Fra "Det är inte hennes fel att jag skriver sämre" av Daniel Boyacioglu.
Dette diktet blir bedre i samspill med andre tekster i boken som skriver mer inngående om en far som mishandler.
Dette diktet av Arne Ruset syns jeg er søtt:
Vi kan ikkje eige kvarandre
vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi ikkje kan eige kvarandre,
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake
"Dagen Svalnar..." av Edith Södergran:
Dagen svalnar mot kvällen ...
Drick värmen ur min hand,
min hand har samma blod som våren.
Tag min hand, tag min vita arm,
tag mina smala axlars längtan ...
Det vore underligt att känna,
en enda natt, en natt som denna,
ditt tunga huvud mot mitt bröst.
(...)
Jag såg min herre för första gången i dag,
darrande kände jag genast igen honom.
Nu känner jag ren hans tunga hand på min lätta arm ...
Var är mitt klingande jungfruskratt,
min kvinnofrihet med högburet huvud?
Nu känner jag ren hans fasta grepp om min skälvande kropp,
nu hör jag verklighetens hårda klang
mot mina sköra, sköra drömmar.
Du sökte en blomma
och fann en frukt.
Du sökte en källa
och fann ett hav.
Du sökte en kvinna
och fann en själ -
du är besviken.
Like fin og mektig hver gang.
Ikke et dikt, men et utdrag fra romanen Everything is Illuminated av Jonathan Safran Foer.
He awoke each morning with the desire to do right, to be a good and meaningful person, to be, as simple as it sounded and as impossible as it actually was, happy. And during the course of each day his heart would descend from his chest into his stomach. By early afternoon he was overcome by the feeling that nothing was right, or nothing was right for him, and by the desire to be alone. By evening he was fulfilled: alone in the magnitude of his grief, alone in his aimless guilt, alone even in his loneliness. I am not sad, he would repeat to himself over and over, I am not sad. As if he might one day convince himself. Or fool himself. Or convince others—the only thing worse than being sad is for others to know that you are sad. I am not sad. I am not sad. Because his life had unlimited potential for happiness, insofar as it was an empty white room. He would fall asleep with his heart at the foot of his bed, like some domesticated animal that was no part of him at all. And each morning he would wake with it again in the cupboard of his rib cage, having become a little heavier, a little weaker, but still pumping. And by the midafternoon he was again overcome with the desire to be somewhere else, someone else, someone else somewhere else. I am not sad.
He would fall asleep with his heart at the foot of his bed, like some domesticated animal that was no part of him at all. !!
enig at den setningen var svært god :)
*stjele til egen skrivning*
Jeg er forelska i Audun Mortensen.
"is there no alternative country music
jeg så en musikkvideo på
en tv-skjerm ved hermannplatz
med en som lignet enrique iglesias
men det var ikke enrique iglesias
det var samme klær
ti år for seint"
enig at den setningen var svært god :)
*stjele til egen skrivning*
Ha, ha farlig det der.
THE GOOD BOY
I'll never learn how to take off my shoes and let the city bite my feet,
I won't get drunk under bridges, I won't make mistakes of style.
I accept this destiny of ironed shirts,
I get to the movies on time, I give up my seat to old ladies.
Extended derangment of the senses makes me sick, I prefer toothpaste and towels. I have my vaccinations.
Look at this lousy lover, incapable of jumping into a fountain
to catch you a little red fish
in front of the outraged eyes of cops and nannies.
A LOVE LETTER
Everything I'd want from you
is finally so little
because finally it's everything
like a dog going by, or a hill,
those meaningless things, mundane,
wheat ear and long hair and two lumps of sugar,
the smell of your body,
whatever you say about anything,
with or against me,
all that which is so little
I want from you because I love you.
May you look beyond me,
may you love me with violent disregard
for tomorrow, let the cry
of your coming explode
in the boss's face in some office
and let the pleasure we invent together
be one more sign of freedom.
- Julio Cortàzar "Save Twilight - selected poems"
It’s good to be neuter.
I want to have meaningless legs.
There are things unbearable.
One can evade them a long time.
Then you die.
The oceans remind me
of your room.
There are things unbearable.
Scorns, princes, this little size
of dying.
My personal poetry is failure.
I do not want to be a person
I want to be unbearable.
Lover to lover, the greenness of love.
Cool, cooling.
Earth bears no such plant.
Who does not end up
a female impersonator?
Drink all the sex there is.
Still die.
I tempt you.
I blush.
There are things unbearable.
Legs, alas.
Legs die.
Rocking themselves down,
crazy slow,
some ballet term for it- fragment of foil, little
spin, little drunk, little do, little oh, alas.
Anne Carson, “Decreation”, 2005.
http://d30opm7hsgivgh.cloudfront.net/upload/329498078_6YwMKp9Y_c.jpg
Gertrude Stein’s Rejection Letter.
vBulletin v3.5.4, Copyright ©2000-2012, Jelsoft Enterprises Ltd.