Kva er eit dikt?

[Trym]

Eg merker meg ofte at folk på dikt.no plasserer "dikt" som sjangar på tekstar som heilt klart ikkje er dikt. Så, kanskje eg kan slenga ut nokre kjenneteikn på kva eit dikt er. I litteraturvitskapen er det fastsett nokre kjenneteikn:

Eit lyrisk dikt må ha:
- musikalitet og visualitet (ofte er diktet i vers)
- nærskap mellom den talande og det talte
- tydingstettskap
- sjølvrefleksitet
- kortfatta

Ikkje alle desse kriteria treng vera del av eit lyrisk dikt, men viss to eller tri av dei er fråværande blir det tvilsomt kunna karakteriserast som lyrikk.

Men, dikt treng ikkje nødvendigvis vera lyriske. Dei kan vera episke, t.d. Desse dikta er uendeleg lange, og brukar laaang tid på å sei det dei vil fram til.

For ein diktar som er usikker på sjangar vil eg tilråda to bøker som er veldig greie å ha, og som fungerar som greie oppslagsverk. Den fyrste er Lyrikkens liv - Innføring i diktlesing av Christian Janss og Christian Refsum (2005). Den andre er Litteraturvitskapleg leksikon, som er eit oppslagsverk der ein kan finna ALT om sjanger, verkemiddel, osb. Veldig, veldig bra.

[Tjosan]

"Litteraturvitskapleg leksikon, som er eit oppslagsverk der ein kan finna ALT om sjanger, verkemiddel, osv."

Denne boka finnes som e-bok hos Nasjonalbiblioteket!
http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2009031204016#&struct=DIV276

[Hrafn]

Hva er et dikt ja.

Slash Rant On.

Jeg prøver skrive dikt. Men jeg får tilstadig kritikk for at det er for "teknisk" eller ikke "flyter nok". Og jeg ser jo av kommentarene jeg får at de færreste legger merke til hva jeg egentlig har skrevet, hva jeg har gjort.
Men for meg er jo nettopp dikt litt av det Trym sier her. Dikt er ikke prosa. Man skal ikke trenge prosaiske setninger for å få flyt, eller utbroderende skildringer for å få et bilde. Men det ser ut til at det er det folk vil ha. De -vil- ha knekkprosa. De vil ha lettfattelighet.

Hvem er da jeg, eller Trym, eller hvemsomhelst, til å påstå at disse tingene, disse prosaiske tekstene, ikke er poesi. Mutabilitet og forandring er kanskje noe man må akseptere. Dikt som kunstform, er slik jeg ser det på vei til å dø. Ikke som uttrykksform, langt derifra, men som kunst. Flere og flere skriver "dikt" og uttrykker seg gjennom det, uten å ville noe mer med det enn å få det ut, kanskje få noen trøstende kyssklappklem i slengen. Selvkritikk og sensur forsvinner. Kritikk blir noe fyfynegativt, og følgende er kritikere (som undertegnede jo er) noe negativt. Hva skjer om tyve år. Det kommer ingen nye "klassikere" lenger. Skal vi ty til Bjørneboe, Moren Vesaas, Hagerup, Øverland, Wergeland og Bjerke for evig tid? Ikke at disse bør gå i glemmeboken selvsagt, men hvor mange nye store diktere er der? Kanskje er det noen som vil trekkes frem som klassikere etter de dør, men det er stort sett folk som er i generasjonen -før- internettgenerasjonen. Hvem er klassikerne fra internettgenerasjonen?! Hvem skriver tekster man husker og tar med seg, og kommer tilbake til igjen og igjen og igjen? Er der noen?


Og så sitter jeg her da. Og funderer. Hva er vitsen? Hvorfor skriver jeg etter "poetiske regler", hvorfor gidder jeg bruke virkemidler og tid og tanke på hvert ord og hver tekst, om folk ikke vil verdsette det? Jeg skriver jo delvis fordi jeg vil ha oppmerksomhet, som jo alle vil, fordi jeg vil nå ut til noen med mine tanker, mine budskap. Men jeg gjør jo stort sett ikke det. Virkemidler er fremmedord for folk her. De fleste vet hva et rim er, men de færreste aner hvordan man bruker dem. De fleste vet hva en metafor er, men de orker ikke bruke tid på å finne ut av slikt og leser dermed helst tekstene som om de var prosaiske skildringer. Bare i kortere former. Hva er vitsen? Hvorfor gidder jeg? Er det for å få en og annen "jeg liker. anbefaler" fra random brukere som knapt har lest teksten? Er det for å få kritikk fra øyeblikkspoetene som syns jeg er fortettet og teknisk? Er det for å bli unngått fordi man selv er kritisk? Det er jo dette som skjer for min del. Så hvorfor gidde? Hva er vitsen? Hva er et dikt? Har jeg blitt foreldet, kommet inn i en tidsalder hvor dikt ikke lenger er dikt, hvor håndverk ikke verdsettes, hvor kunsten i det skrevne ord ikke lenger teller - kanskje bortsett fra i prosaens verden. Bøker selges jo fortsatt (men hva skjer den dagen også bøker, romaner og noveller går mer og mer over i den digitale verden - vil det skje det samme der som i poesien? vil alt utvannes? vil snillistene og øyeblikksforfatterne ta over der også? hvor det handler mer om å kysseklappeklemme hverandre enn om tekstene i seg selv?

Så hva skal jeg gjøre. Skal jeg slutte å være den jeg er? Skal jeg gå mer og mer inn for å skrive slik massene vil ha, slik at jeg får oppmerksomhet? Om enn overfladisk sådan? Skal jeg slutte å være kritisk, og heller være snillist, slik at jeg garanterer at folk ikke blir redd meg, eller sint på meg? Men igjen, hva er da vitsen? Hva er vitsen...

Jeg tenker og undrer. Jeg brenner. Ut. Slash Rant Off.

- Hrafnin Huginn

[humaniac]

Ikke vær lei deg, vi er kanskje ikke mange, men det er flere av oss som setter pris på tekstene dine!

Denne evinnelige diskusjonen om hvorfor folk ikke ordentlig [I]leser[I] lenger her inne tror jeg du summerer opp ganske så fint her:




Jeg skriver jo delvis fordi jeg vil ha oppmerksomhet, som jo alle vil,

Folk er for opptatte av egne tekster, og ved å kommentere tror jeg de kun ønsker å synliggjøre seg selv. Det er synd å si det, men det tror jeg faktisk er tilfellet her. Jeg merker selv at jeg blir 'utbrent' her inne, jeg har ikke lyst, får ikke til osv. Og det gjør også noe med kommenteringen min, merker jeg. Jeg leser en del her inne, men jeg får meg ikke til å kommentere nettopp fordi jeg vil gi grundige, ordentlige kommentarer, men får det ikke til. Og da mener jeg bare at jeg vil gjøre folk en bjørnetjeneste.

Jeg syns absolutt ikke du skal slutte å skrive, slutte å eksperimentere med uttrykk og stiler, det er nettopp det som er så spennende med poesi. At det ikke kan avklares, at et dikt er herfra til dit og ikke lenger, men at det strekker seg utenfor disse avgrensningene. Og med det inneforstått kan man nesten ikke si at et dikt ikke er et dikt dersom det er voldsomt prosaisk osv som du nevner. Men så er det jo spørsmålet om hvor spennende disse er å lese i lengden. Jeg merker selv at jeg syns tekster blir mer spennende når jeg ser noe nytt, noe jeg tenker 'faen, hvorfor har ikke jeg tenkt på det, det er jo så enkelt!' - og det trenger ikke være vanskelig, bare man tør å utforske, prøve nye ting, ikke la seg blokkere av alle disse konvensjonene man liksom innbiller seg. Lett å si, kanskje. Merker jo selv at jeg ikke klarer å gjøre akkurat det, men derfor blir jeg så glad når andre klarer det. Det viser at mulighetene er uendelige, at før eller siden vil også jeg finne noe lurt og originalt. Og det hjelper litt på når jeg erger meg over egen skrivesperre.

Så ikke ta det så tungt, det du gjør er ikke så ubetydelig som du kanskje tror. Fortsett å skriv, spesielt på din helt særegne måte! :)

[soria]

Noen betraktninger ut fra det jeg leser over her;

Det er mange ting som kjennetegner vår tid...noe av det, er at vi blir mer og mer individualister, samtidig som vi begynner å erkjenne vår likskap.

I vår bevegelse inn til oss selv, i søken etter vår egen ånd, trenger vi ikke lenger de store autoriteter...slik som f.eks. kirken og prestene representerer. Det samme kan man vel si skjer på kunstfronten, hvor individet også finner kunstneren i seg selv...fører kunsten inn i sitt personlige liv...blir sin egen kunstner.

Konsekvensen av dette, vil tenkelig nok bli, at det ikke lenger vil være det samme rommet for "de store kunstnere" De gamle klassikere representerer sin tid, og vi representerer vår. Det vil ikke si at kunsten vil bli slettere...bare mer mangfoldig, tenker jeg...med mye større rom for det skapende i ethvert menneske...jeg kan se for meg en eksplosjon av fantasi og skaperkraft i verden...bare vent å se :D
Vi vil mer og mer fri oss fra regler og normer på hvordan ting skal være, og slik utvikle fantastiske skaperverk.

Hva andre mener om det vi gjør, vil heller ikke være så viktig lenger. Man skaper ut ifra seg selv og vil berøre de som kjenner seg igjen. De som ikke gjør det, befinner seg et annet sted, og det er jo helt greit. En kan ikke forvente at andre er der en selv er.
Det viktigste i denne prossessen må være å følge sin egen ledestjerne...være seg selv, autentisk, ekte og sann i det en gjør.

Å dømme andre ut ifra seg selv er en dårlig vane, for den eneste en kan dømme ut ifra seg selv, er en selv. Like dumt er det å dømme seg selv ut ifra andre. :D

Det henvises til de store gamle over her...skrev ikke de ganske prosaisk?

Jeg avslutter med å legge ved et av mine yndlingsdikt av en av de store, som i sitt navn viste at han gikk sin egen vei :konge:
Jeg skriver den her etter hukommelsen, så bær over med meg, om skrivemåten ikke følger hans 100% :D

I haven vandrer en prestemann
han tenker alvorlig på Gud.
Da lister seg lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.
Presten slår øynene opp og ser
at piken er såre skjønn.
Barn, sier presten, Se presten ber
og du forstyrrer hans bønn.
Jeg var på vei til min elskede, jeg
sier piken med senkte blikke.
Jeg tenkte på ham og jeg så deg ikke
og da er det underlig rart av deg
som tenkte på Gud, at du så meg.

Herman Wildenvey

[varme]

Spennende tanker, Soria, som jeg tror det er mye sannhet i. Samtidig tror jeg dagens unge har et ekstremt stort behov for å bli sett og hørt og ikke minst anerkjent. At det er en slags evig søken etter oppmerksomhet, enten ved å være god i alt eller ekspert i noe. Selveksponeringsbehovet er i hvert fall enormt, selv om man ikke har noe å eksponere.

[Tjosan]

Interessant innlegg, en kilde til en debatt/diskusjon som jeg synes ligger på siden av selve problemstillingen "Hva er et dikt?". Jeg tror dere begge har mye rett, dog er jeg ikke så sikker på om denne skaper- og oppmerksomhetstrangen nødvendigvis har bare positive sider. Jeg tror absolutt at vi alle kan være opptatte av at vi i det vi produserer skal etterstrebe en viss kvalitet. Om man skal dra det ut i en samfunnsdebatt så ligger vi dårlig ann om vi skal belønne slurv og slett arbeid. Det er ikke dermed sagt at man ikke skal oppmuntre! Så kan man vel også synge med den stemmen man har, men om man tror at man oppnår berømmelse på den måten så tror jeg man lurer seg selv.

Når det gjelder diktsjangeren så blir det ofte som om man lager ei trillebår og sier at nå har jeg laget en fantastisk motorsykkel. På siden står betrakterne og applauderer: ja, det var en fin-fin motorsykkel. Ironiserer, men ALT er ikke kunst, om man skriver en tekst med ett ord på hver linje så er det ikke nødvendigvis et dikt. Å skrive gode tekster er ofte hardt arbeid og jeg mener bestemt at det i dette, som med alt annet i livet, handler om kunnskap og ferdigheter. Det er få forunt å tilegne seg dem i søvne.

[soria]

Hva er et dikt?

Ja, det er spørsmålet til denne diskusjonen :)
Mitt poeng er vel, at vi i vår tid befinner oss på en vei, hvor gamle normer og trossystemer løses opp...også i kunstverdenen...og kanskje også normene for hva som er et dikt?
Alle er vi frie til å uttrykke oss...fra der vi er...hva som blir stående som kunst, er kanskje ikke det viktigste...ei heller å oppnå berømmelse. Kanskje ønsket om å kommunisere med andre, er drivkraften for mange...om man lager en trillebår eller en motorsykkel, spiller vel da ingen stor rolle...en trillebår kan jo også ha en god kvalitet ;-)

Ja varme, som mennesker har vi mer eller mindre behov for å bli sett, avhengig av hvor vi befinner oss på våre egen utviklingsvei...som vel har en sammenheng med hvor godt eller dårlig vi ser oss selv...også, vår evne, eller manglende sådann, til å se andre.

Som deg, Tjosan, mener jeg, at å etterstrebe kvalitet, er en god kvalitet ;-)
Kanskje jeg bare nærmer meg problemstillingen fra en annen vinkel, hvor for meg, det skapende mennesket står i fokus, mer enn diktreglene...noe som sikkert har sammenheng med min egen tilnærmelse til det å skrive dikt, hvor fagkunnskapen ikke er det mest rådende :-O Det vil dog ikke si, at jeg ikke etterstreber kvalitet i det jeg skriver.

Om ikke viljen til å dukke ned i fagterminologien er av de største, er jeg likevel interessert i å forstå noe om de rådende kriterier for hva som kan kalles et dikt. Det er kanskje å be om for mye, men jeg kunne ønske meg å finne en enkel redegjørelse her på Dikt.no om kriteriene for de forskjellige sjangrene.

Mitt poeng med å legge ut et dikt av Wildenvey, var for å få en slags klarhet i dette med prosaiske dikt, som jeg oppfatter nesten som et skjellsord her. Det henvises til våre store mestere...og mitt spørsmål i den forbindelse må bli; Skrev ikke de prosaiske dikt?

Det er vel lov å stille dumme spørsmål? ;-)