Se full versjon : Tror du på liv etter døden?
Jente_88
19-01-2006, 19:06
Et enkelt og kort spøsmål...
Mange ganger sitter jeg å funderer over livet, eller om det er liv etter døden, har dere noen formeninger?
jeg tror ikke på et liv etter døden.
tror jeg.
i hvert fall ikke fysisk. jeg tror kroppene blir liggende i molden til "evig" tid. det eneste jeg kan tro som kan ligne på et liv etter døden er en slags drømmetilstand, bokstaveligtalt psykisk, hvor man drømmer hendelser, uten å gjøre dem. at man lever ut de siste bitene av livet. eller noe slikt.
jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er noe å se fram til eller noe å grue seg til.
jeg stemte nei.
Jente_88
19-01-2006, 19:12
Du har et godt poeng der.
Jeg vet ikke selv hva jeg tror, men du skrev at du ikke klarte å bestemme deg for om det er noe å se fram til eller noe å grue seg til. Der er ikke jeg enig... Jeg tror ingen gleder seg til å dø, men når man dør, får man vite om det er liv etter døden, så sånn sett er det jo greit...
Men det vil ikke si at jeg ønsker å dø :?
hehe, ja, det har du jo rett i. ingen gleder seg.
(jeg tror på en måte at man ikke er klar over at man er død. slik som man ikke er klar over at man sover.)
det jeg mente med om at jeg ikke vet om dette er bra eller dumt (tankene mine) det er fordi, jeg kan ikke bestemme meg for om at dette er en slags himmel eller et helvete.
menneska finst ikkje lenger etter dei er døde. det er det som er så vanskeleg å forstå, difor har vi vore så lure at vi har funne opp div. "religionar" som skal "forklare" kva som skjer med oss etter at vi har stroke med. eg stemde nei.
jepp.
tror jeg.
jeg hater at jeg ikke kan vite slikt.
menneska finst ikkje lenger etter dei er døde. det er det som er så vanskeleg å forstå, difor har vi vore så lure at vi har funne opp div. "religionar" som skal "forklare" kva som skjer med oss etter at vi har stroke med. eg stemde nei.
luringen. eg stemde ja.
æ e så (fyll inn ka du sjøl vil: pessimistisk/realistisk/kjedelig/ettellerannananna) at æ ikkje trur det. æ stemte nei, førr æ trur man bare opphøre å være, og æ har mine tvil tell at sjelen min skal leve videre når æ ligg nedgravd i jorda.
Et enkelt og kort spøsmål...
Mange ganger sitter jeg å funderer over livet, eller om det er liv etter døden, har dere noen formeninger?
døden er en illusjon
eller veien ut av den
wk
-Lalaith
20-01-2006, 13:16
jeg sliter litt med å tro at jegfølelsen jeg har inne i meg er noe fysisk, og viss det ikke er det, så må jo det forsvinne noe sted?
en merkelig teori jeg hørte en gang, og som jeg liker, bygger på at sjelematerie er bygd opp på samme måte som annen materie, atomer, som akkurat som når kroppen dør, og går tilbake til naturen, deles opp og gjennskapes i andre levende vesener(jamfør karbonkretsløpet bla.) Så deler også sjelene seg opp i sjeleatomer, og når et nytt menneske kommer til så danner en haug med sjeleatomer en sjel. slik er alle mennesker et slags felles...høh...tja, de har en felels sjel...
det synes jeg er gøy
sjeleatomer
høhø
gøy teori som høyrest ut som bullshit
Michalzy
20-01-2006, 15:58
spørsmålet er vel heller: tror du på et liv (i meningen: noe kvalitativt annerledes fra "død") før "døden". på det svarer jeg nei. jeg mener det er like mye liv i oss før som etter. vi tror bare vi gjør mer ut av oss nå.
mich
Så deler også sjelene seg opp i sjeleatomer, og når et nytt menneske kommer til så danner en haug med sjeleatomer en sjel. slik er alle mennesker et slags felles...høh...tja, de har en felels sjel...
absolutt digg, -Lala
derav parapsykologi (tankekraft), har opplevd at medforfatter og eg har skrevet kommentar til hverandre på minuttet samtidig (etter uker uten kontakt)
tilfeldig? selvsagt!
spørsmålet er vel heller: tror du på et liv (i meningen: noe kvalitativt annerledes fra "død") før denn "døden". på det svarer jeg nei. jeg mener det er like mye liv i oss før som etter. vi tror bare vi gjør mer ut av oss nå.
mich
Kan du forklare det her litt nærmere? Jeg skjønner ikke det skapte grann.
Doktoren
23-01-2006, 17:11
Det kognitive er nok like fysisk som alt annet, vi bare sliter med å vise vitenskaplig nøyaktig hvordan disse prosessene foregår. Vi må huske at vi fortsatt har en hel del å lære om universet, og selv om forskningen i dag har funnet ut en hel del, er det heldigvis fortsatt mye som gjenstår.
At vi ikke forstår hvordan i dag betyr ikke at vi aldri kan forstå hvordan.
Jeg tror ikke verden slutter å eksistere når jeg dør. Verden er ikke en konstruksjon i mitt hode, men en ekstern ting som faktisk finnes. Dette kan jeg ikke bevise i det hele tatt, men jeg tror ikke jeg hadde orket å kommunisere med dere om dere ikke hadde eksistert.
Så ja, jeg tror på liv etter min død. Jeg vil ikke oppleve noe av det, men det kommer forhåpentligvis til å være liv på denne kloden i millioner av år etter min tid også.
Michalzy
24-01-2006, 13:59
spørsmålet er vel heller: tror du på et liv (i meningen: noe kvalitativt annerledes fra "død") før denn "døden". på det svarer jeg nei. jeg mener det er like mye liv i oss før som etter. vi tror bare vi gjør mer ut av oss nå.
mich
Kan du forklare det her litt nærmere? Jeg skjønner ikke det skapte grann.
Som Doktoren skriver: vår opplevde kognisjon er like levende som en rattkjekles filosofering over ekspresjonismens betydning for billedkunst.
Hvis det hjalp...
spørsmålet er vel heller: tror du på et liv (i meningen: noe kvalitativt annerledes fra "død") før denn "døden". på det svarer jeg nei. jeg mener det er like mye liv i oss før som etter. vi tror bare vi gjør mer ut av oss nå.
mich
Kan du forklare det her litt nærmere? Jeg skjønner ikke det skapte grann.
Som Doktoren skriver: vår opplevde kognisjon er like levende som en rattkjekles filosofering over ekspresjonismens betydning for billedkunst.
Hvis det hjalp...
LOLz, men, vel, nei. Problemet ligger først og fremst i dette:
tror du på et liv (i meningen: noe kvalitativt annerledes fra "død") før denn "døden". på det svarer jeg nei. jeg mener det er like mye liv i oss før som etter.
NB! Det er mulig jeg misforstår det du sier, i så fall, si fra og hopp over hele resten av svaret.
At persepsjonen og de kognitive evnene ikke er levende i seg selv er jo greit nok, disse evnene er vel heller enn del av det egenskapskomplekset som til sammen kan sies å konstituere det man vanligvis refererer til som 'liv', alternativt 'menneske'. (Hva levende som en rattkjelke etc betyr er jeg litt usikker på, men noe i retning av meningsløs? Hva det har med liv etter døden å gjøre skjønner jeg ihvertfall ittno av. Er kognisjonen uten mening utenfor seg selv, evt uten mening for andre?)
Dersom man forutsetter at persepsjon og kognisjon er avhengig av hjerneaktivitet, og at hjerneaktivitet rent fysiologisk er avhengig av ymse vegetative prosesser i kroppen er det vel ikke urimelig å anta at disse kvalitative egenskapene opphører å virke idet de vegetative prosessene opphører, dvs ved 'døden'? Eller mener du at persepsjon er uavhengig av hjerneaktivitet, evt adskilt fra rent biologiske prosesser? Kan en kropp der de vegetative prosessene har stoppet sies å _ikke_ være kvalitativt annerledes enn en kropp der hjertet slår og rigor mortis ikke har inntruffet? Er kroppen og kognisjonen adskilte størrelser som eksisterer parallellt i stedet for synkront? Hmmm, litt rørete dette.
Michalzy
09-02-2006, 01:39
spørsmålet er vel heller: tror du på et liv (i meningen: noe kvalitativt annerledes fra "død") før denn "døden". på det svarer jeg nei. jeg mener det er like mye liv i oss før som etter. vi tror bare vi gjør mer ut av oss nå.
mich
Kan du forklare det her litt nærmere? Jeg skjønner ikke det skapte grann.
Som Doktoren skriver: vår opplevde kognisjon er like levende som en rattkjekles filosofering over ekspresjonismens betydning for billedkunst.
Hvis det hjalp...
LOLz, men, vel, nei. Problemet ligger først og fremst i dette:
tror du på et liv (i meningen: noe kvalitativt annerledes fra "død") før denn "døden". på det svarer jeg nei. jeg mener det er like mye liv i oss før som etter.
NB! Det er mulig jeg misforstår det du sier, i så fall, si fra og hopp over hele resten av svaret.
At persepsjonen og de kognitive evnene ikke er levende i seg selv er jo greit nok, disse evnene er vel heller enn del av det egenskapskomplekset som til sammen kan sies å konstituere det man vanligvis refererer til som 'liv', alternativt 'menneske'. (Hva levende som en rattkjelke etc betyr er jeg litt usikker på, men noe i retning av meningsløs? Hva det har med liv etter døden å gjøre skjønner jeg ihvertfall ittno av. Er kognisjonen uten mening utenfor seg selv, evt uten mening for andre?)
Dersom man forutsetter at persepsjon og kognisjon er avhengig av hjerneaktivitet, og at hjerneaktivitet rent fysiologisk er avhengig av ymse vegetative prosesser i kroppen er det vel ikke urimelig å anta at disse kvalitative egenskapene opphører å virke idet de vegetative prosessene opphører, dvs ved 'døden'? Eller mener du at persepsjon er uavhengig av hjerneaktivitet, evt adskilt fra rent biologiske prosesser? Kan en kropp der de vegetative prosessene har stoppet sies å _ikke_ være kvalitativt annerledes enn en kropp der hjertet slår og rigor mortis ikke har inntruffet? Er kroppen og kognisjonen adskilte størrelser som eksisterer parallellt i stedet for synkront? Hmmm, litt rørete dette.
Jeg forstår hva du mener, og nei - det er langt fra urimelig å anta, men det er mitt synspunkt at alle begreper er tomme, og at selv om vi prøver å gi de liv med påstått kognisjon, så forblir de uten innhold. Dette gjelder også begrepene persepsjon og kognisjon. Derfor finnes det ingen kvalitativ forskjell på 'liv' og 'død', siden begge begrepene er tomme.
Ønsket om å klassifisere ligger integrert i våre kretser, men det gjør det ikke nødvendigvis til en sannhet, eller noe annet. Og alt jeg skriver skal man også forkaste, heldigvis.
Anonymous
09-02-2006, 13:36
spørsmålet er vel heller: tror du på et liv (i meningen: noe kvalitativt annerledes fra "død") før denn "døden". på det svarer jeg nei. jeg mener det er like mye liv i oss før som etter. vi tror bare vi gjør mer ut av oss nå.
mich
Kan du forklare det her litt nærmere? Jeg skjønner ikke det skapte grann.
Som Doktoren skriver: vår opplevde kognisjon er like levende som en rattkjekles filosofering over ekspresjonismens betydning for billedkunst.
Hvis det hjalp...
LOLz, men, vel, nei. Problemet ligger først og fremst i dette:
tror du på et liv (i meningen: noe kvalitativt annerledes fra "død") før denn "døden". på det svarer jeg nei. jeg mener det er like mye liv i oss før som etter.
NB! Det er mulig jeg misforstår det du sier, i så fall, si fra og hopp over hele resten av svaret.
At persepsjonen og de kognitive evnene ikke er levende i seg selv er jo greit nok, disse evnene er vel heller enn del av det egenskapskomplekset som til sammen kan sies å konstituere det man vanligvis refererer til som 'liv', alternativt 'menneske'. (Hva levende som en rattkjelke etc betyr er jeg litt usikker på, men noe i retning av meningsløs? Hva det har med liv etter døden å gjøre skjønner jeg ihvertfall ittno av. Er kognisjonen uten mening utenfor seg selv, evt uten mening for andre?)
Dersom man forutsetter at persepsjon og kognisjon er avhengig av hjerneaktivitet, og at hjerneaktivitet rent fysiologisk er avhengig av ymse vegetative prosesser i kroppen er det vel ikke urimelig å anta at disse kvalitative egenskapene opphører å virke idet de vegetative prosessene opphører, dvs ved 'døden'? Eller mener du at persepsjon er uavhengig av hjerneaktivitet, evt adskilt fra rent biologiske prosesser? Kan en kropp der de vegetative prosessene har stoppet sies å _ikke_ være kvalitativt annerledes enn en kropp der hjertet slår og rigor mortis ikke har inntruffet? Er kroppen og kognisjonen adskilte størrelser som eksisterer parallellt i stedet for synkront? Hmmm, litt rørete dette.
Jeg forstår hva du mener, og nei - det er langt fra urimelig å anta, men det er mitt synspunkt at alle begreper er tomme, og at selv om vi prøver å gi de liv med påstått kognisjon, så forblir de uten innhold. Dette gjelder også begrepene persepsjon og kognisjon. Derfor finnes det ingen kvalitativ forskjell på 'liv' og 'død', siden begge begrepene er tomme.
Ønsket om å klassifisere ligger integrert i våre kretser, men det gjør det ikke nødvendigvis til en sannhet, eller noe annet. Og alt jeg skriver skal man også forkaste, heldigvis.
At klassifikasjon er mer eller mindre arbitrært kan jeg være med på. At dette gjøres for å kunne navigere i den virkeligheten vi persiperer eller mener å persipere at vi persiperer u.s.w indikerer vel at begrepene vi benytter for å kategorisere ikke er 'tomme' idet de er selvreferensielle og har sin referent i den enkelte språkbrukers begrepsunivers, som igjen har en viss familielikhet med andre språkbrukeres begrepsunivers. Uten dette ville, så vidt jeg kan forstå, enhver form for kommunikasjonsforsøk munne ut i babelske misforståelser og umuliggjøre enhver interaksjon mellom språkbrukere. At total kommunikasjon umuliggjøres fordi begrepene ikke er konstante fra språkbruker til språkbruker synes for meg å være en i overkant bastant slutning.
Det følger ikke nødvendigvis av at begrepene 'liv' og 'død' ikke refererer til noe annet enn sine innebygde signifikat, som ikke er reelle tilstander eller objekter, men språklige konstruksjoner, og dermed er 'tomme' -- jeg antar at det er språk du snakker om når du nevner begreper -- at de fysiologiske tilstandene begrepene er ment å referere til ikke er kvalitativt forskjellige fra hverandre, derimot tilsier det at det vil være umulig å snakke eller skrive meningsfullt og/eller fyllestgjørende om dem. Begrepsparet 'liv' og 'død' er et forsøk på å betegne -- eller klassifisere -- to tilstander, de er ikke disse tilstandene. At vi ikke klarer å konstruere begreper som kan forklare fenomener i og for seg selv betyr ikke nødvendigvis at de ikke finnes, det betyr rett og slett at vi ikke klarer å klassifisere/beskrive/betegne dem på en skikkelig måte.
jeg tror at det vi aldri dør energien vi består av, atomene blir til noe nytt.
vi som sådan vil slutte å eksistere men jeget vil leve vidret.
Sagt som en ekte fanatiker.
Michalzy
09-02-2006, 16:31
At klassifikasjon er mer eller mindre arbitrært kan jeg være med på. At dette gjøres for å kunne navigere i den virkeligheten vi persiperer eller mener å persipere at vi persiperer u.s.w indikerer vel at begrepene vi benytter for å kategorisere ikke er 'tomme' idet de er selvreferensielle og har sin referent i den enkelte språkbrukers begrepsunivers, som igjen har en viss familielikhet med andre språkbrukeres begrepsunivers. Uten dette ville, så vidt jeg kan forstå, enhver form for kommunikasjonsforsøk munne ut i babelske misforståelser og umuliggjøre enhver interaksjon mellom språkbrukere. At total kommunikasjon umuliggjøres fordi begrepene ikke er konstante fra språkbruker til språkbruker synes for meg å være en i overkant bastant slutning.
Det følger ikke nødvendigvis av at begrepene 'liv' og 'død' ikke refererer til noe annet enn sine innebygde signifikat, som ikke er reelle tilstander eller objekter, men språklige konstruksjoner, og dermed er 'tomme' -- jeg antar at det er språk du snakker om når du nevner begreper -- at de fysiologiske tilstandene begrepene er ment å referere til ikke er kvalitativt forskjellige fra hverandre, derimot tilsier det at det vil være umulig å snakke eller skrive meningsfullt og/eller fyllestgjørende om dem. Begrepsparet 'liv' og 'død' er et forsøk på å betegne -- eller klassifisere -- to tilstander, de er ikke disse tilstandene. At vi ikke klarer å konstruere begreper som kan forklare fenomener i og for seg selv betyr ikke nødvendigvis at de ikke finnes, det betyr rett og slett at vi ikke klarer å klassifisere/beskrive/betegne dem på en skikkelig måte.
Jeg er enig i at det er noe trassig bastant i det å hevde at forståelse mellom individer er umulig, men når du refererer til den enkelte språkbruker forfekter du samtidig synet om individets autonomi, noe jeg synes mangler hjemmel (som alt annet). Dessuten mener jeg at selv om språk minner om forståelse, så er det ikke forståelse i rent format, slik vi ser for oss det. Det er min mening av sender-mottaker modellen har kollapset. Dette har likevel ikke noen merkbar innvirkning, siden vi til stadig definerer språk som forståelse for oss.
Jeg er også enig i at vår utilstrekkelighet ikke er bevis mot fenomenenes eksistens, men det er heller ikke bevis for det motsatte.
Tar du forresten ALIT1104 i år?
Michlzy
Jeg har tatt 1104 i år, ja, det stemmer.
Ellers er det vel ikke nødvendigvis slik at man enten er totalt autonom eller det motsatte. Slik jeg ser det vil det alltid være mulig, dersom alle begreper er tomme, at to språkbrukere i teorien vil kunne mene forskjellige ting med f.eks ordet 'rottefelle', selv om begge to er klar over hvilken kontekst utsagnet framføres i etc.
Jeg vil heller ikke forfekte individets totale autonomi, selv om jeg er enig i at det så slik ut fra det forrige innlegget mitt. Ellers er jeg enig i at språk er en sosial konstruksjon, om det er det du mener. Dette, dersom du kobler det med teorier om at et begreps betydning er definert ut fra dets forskjell fra andre begreper, betyr dog ikke nødvendigvis at begrepet er tomt, det finnes en mulighet for at konseptet det er ment å referere til er reelt, med mindre man er en hjerne i en kolbe, selvsagt.
sjelen varer evig.
Feil, det eneste som er evig er et dårlig rykte... 8)
æ e så (fyll inn ka du sjøl vil: pessimistisk/realistisk/kjedelig/ettellerannananna) at æ ikkje trur det. æ stemte nei, førr æ trur man bare opphøre å være, og æ har mine tvil tell at sjelen min skal leve videre når æ ligg nedgravd i jorda.
ren og skjaer optimisme spoer du meg... jeg kan aldri tenke meg aa leve for evig. allikevel ligger frykten der et sted og gnager. jeg ser bare fram til nirvana, naar hele meg gaar i opploesning og jeg forsvinner, liksom man vaakner etter en ond droem. fuck dette her livet altsaa. det suger. og hundre aar er mer enn nok.
Ellers er jeg enig i at språk er en sosial konstruksjon. (...) med mindre man er en hjerne i en kolbe, selvsagt.
haha, jeg visste det var deg, eller jeg lurte hvertfall paa det, grunnet ditt nick (dadada) og din musikksmak. DU SKYLDER MEG EN MIXTEIP! naar faar jeg den, din treiging?
Ellers er jeg enig i at språk er en sosial konstruksjon. (...) med mindre man er en hjerne i en kolbe, selvsagt.
haha, jeg visste det var deg, eller jeg lurte hvertfall paa det, grunnet ditt nick (dadada) og din musikksmak. DU SKYLDER MEG EN MIXTEIP! naar faar jeg den, din treiging?
Damn, det hadde jeg glemt. Har datamaskin med cdbrenner nå, så det skal gå rimelig radig hvis du gidder å pme meg adressen din her. Beklager tregheten.
Jeg stemte også ja her og tror på et liv etter døden.
kem vet, kanskje dette er livet etter døden.
kem vet, kanskje dette er livet etter døden.
Noen mener jo at livene er et hjul som aldri ender før nirvana.. ( les gjenfødelse):) Spennende tanke..
:D
Men jeg velger å tro at livet er her nede, derfor må man utnytte potensialet. Og jeg tror på et liv etter døden hos Gud.
Jeg stemte nei og innser nå at jeg var litt for snar i vendingen. Skal forsøke forklare...
Jeg tror ikke at jeget, med mine tanker og sjel om du vil eksisterer når jeg dør. Men, er alt liv i meg dødt når puste, hjerte og hjernefunksjonene opphører? Nedbrytningsprosessen starter umiddelbart, av bakterier antar jeg (her kan en biolog sikkert komme med noe lurt) og da... Da er det et liv etter døden. Opp gjennom historien, før mennesket fant ut at de var de flotteste organismene ever, har det flere ganger vært massedød, der det meste av liv på kloden har blitt utradert. Likevel har livet bestått i en eller annen form.
Så nei, jeg blir en kort parantes når jeg dør, livet som sådan på kloden vil bestå.
arnkjell
25-10-2009, 14:41
Ja, jeg tror på et liv etter døden. Man sier at "sjelen" ikke kan fungere uten kroppen. At den ikke har noe selvstendig liv uavhengig av hjernen. Du kan jo forsøke å betrakte kroppen som et radioapparat. Hvor sjela, eller det som er udødelig ved deg, er radiobølgene som får liv og lyd i radioen. Knuser du radioen, blir den stille, men bølgene opphører ikke av den grunn. De lever videre. Hver "person" med sin frekvens.
Hei! :)
Jeg skrev nettopp et artig dikt på rim.
Kom gjerne med feedback, det blir jeg glad for.
"Vi kommer igjen!"
Regnet fra skyene, som fordamper igjen.
Vi puster med det grønne, inn oksygen.
Plantene er motsatt, inn CO2.
Og glem ikke gjødselet vi legger igjen i do.
Alt som råtner, blir muld her på jorden,
som igjen gir ernæring til frøet.
Tellus er rund og går i bane rundt solen.
Og husk for all del blodsirkulasjonen.
Fertiliteten et tegn på at vi fødes igjen.
Hvorfor skulle ikke også vår sjel returnere?
Jeg elsker livet. Skaperen er from.
Tilbake etter mer erfaring og lærdom.
Syklusene er tegn, som er over alt.
Tilfeldig, mon tro, eller valgt?
Katrine Landvik
Jeg håper at noe skjer. Men tanken på at man endelig får en helt kroppløs, utslettet hvile er like komfortabel. Spørsmålet er en forberedende tankelek mer enn noe annet, med mindre man er i en eller annen KULT selvfølgelig.
Ideen om reinkarnasjon, at man er del av et slags energinettverk i syklus er også en veldig god "himmel/dagen derpå" i mine øyne. Religionenes svart/hvitt bilder er minst attraktive av alle, hvordan man kan sette pris på å være i himmelen eller helvete hvis alt er bare på en måte (lykkelig, pinefull)? Høres ganske vanskelig ut.. man blir jo vant til alt. At man blir vant til meste over tid er det vel mange med-blaserte sjeler som kan si seg enig i. "Å tortures, er så passé".
Vi snakker jo tross alt om en evighet her. Men hey, her snakker jeg jo som man har et valg.. og det er kanskje et alternativ i seg selv.. kanskje man får velge hva som skjer? Drifte rundt på jorden som et usynlig spøkelse, bli fullstendig tilintetgjort, dra til den "neste verden"..
vBulletin v3.5.4, Copyright ©2000-2012, Jelsoft Enterprises Ltd.