Se full versjon : Kvinnedag, likestilling og rasjonalitet.
Her for dem som vil lese noe passe sløkt: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=598303
Dette er da et slags sammendrag av en artikkel som da påstår at å få barn er irrasjonelt... tyder dette på at vårt rasjonalitetsbegrep er utvannet eller at disse to kvinnene som står bak innlegget ikke forholder seg helt rasjonelt til saken?
Jeg ser i hvert fall ikke det irrasjonelle med å få barn, jeg har ingen selv, men hvorfor skulle det være irrasjonelt å videreføre rasen? jeg får tanker om "rasjonalitetens jernbur" (jfr. Max weber) og anomi-begrepet til Emile Durkheim.
Noen som har noen tanker rundt dette?
jeg føler at "kjønn"-debatten begynner å spore av mot det usaklige og dumme...
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=598304 dette er selve kronikken foregående link omtaler, som da ikke er like sløkt vinklet, men poengterer fortsatt en del fjasete ting.
Det skal dog være sagt at "fedrespørsmålet" kanskje ikke er så dumt å ta opp. Dog det å ta opp et "mannsspørsmål" på kvinnedagen er kanskje litt på kanten, men det er soleklart et poeng at hele denne kvinnefrigjøringen og likestillingsdebatten har fokusert på kvinner lenge nok. Nå er det på tide å rette fokuset mot mannens "frigjøring" fra de dogmer og sosialt konstruerte pålegg han "lider" under, som sjåvinist, forsørger, kjekkas, tøff, sterk m.m.
Damer er sykt dårlige å laga mat, som resultat av at kvinnesjåvinismen har ført med seg ei uvilje mot at damer skal gjera det som mannsjåvinistane såg på som damearbeid. Det er trist. Vår generasjon kvinner er jo ubrukelege på kjøkkenet, og det er jo ein gastronomisk katastrofe.
Eg er veldig generell her, berre så eg har det på det tørre.
Damer er sykt dårlige å laga mat, som resultat av at kvinnesjåvinismen har ført med seg ei uvilje mot at damer skal gjera det som mannsjåvinistane såg på som damearbeid. Det er trist. Vår generasjon kvinner er jo ubrukelege på kjøkkenet, og det er jo ein gastronomisk katastrofe.
Eg er veldig generell her, berre så eg har det på det tørre.
Ja, det er generelt og det er søkkvått Trym, og jeg stiller derav spørsmålstegn ved hele innlegget. Beklager "krassheten".
Skal vi fremdeles dele opp i "kvinner er flink til" - "menn er flink til"? Eller skal vi endelig prøve å holde fokus på individer. Noen er flinke til å lage mat, andre ikke. Og om det statistisk viser seg at færre kvinner er "gode" til å lage mat enn før...så kan i hvert fall jeg leve med det. Da har vel flere menn kanskje fått muligheten til å bli "god" på kjøkkenet da, om det var det de ville bli.
Jeg er med i tankegangen din om å være imot kvinnesjåvanisme og mannssjåvanisme i deres forvrenging av individer, deres syke trang etter definisjonsmakt, deres groteske generallisering... Men har du ikke et bedre eksempel enn at kvinnelige sjåvansiter "holder" kvinner unna kjøkkenet?
Hva med at kvinnesjåvanisme definerer alle menn til å være voldtektsmenn, og mishandlere av kvinner på alle tenkelige måter, og innehar null evne til å være noens partner og/eller far?
men det er soleklart et poeng at hele denne kvinnefrigjøringen og likestillingsdebatten har fokusert på kvinner lenge nok. Nå er det på tide å rette fokuset mot mannens "frigjøring" fra de dogmer og sosialt konstruerte pålegg han "lider" under, som sjåvinist, forsørger, kjekkas, tøff, sterk m.m.
Først av alt, så vil jeg poengtere min innfallsvinkel: Feminisme er for meg å oppnå en mindre deterministisk forståelse av kjønn. At en skal bli sett på som individer uansett om en har mannlige eller kvinnelige kjønnsorganer. En skal ikke bli fortalt hva en kan og ikke kan, hva en skal være og ikke være, fordi en har ulike reproduktive organer. En skal ha retten til å være et individuelt individ.
Å si at fokuset har blitt holdt lenge nok på kvinner i likeverdskampen er jeg ekstremt uenig med deg i Shitwit.
Men helt enig med deg i å få et sterkere fokus på menn i kjønnsperspektiv. I de mer akademiske sirkler og noen politiske sirkler (innad i enkelte feministiske retninger f.eks )har dette pågått en stund. Men fokuset burde ikke flyttes, men gjøres bredere.
I feminismen begynte det vel med at siden kvinners interesser spiller på ulike faktorer, vil derfor seriøse feminister (mitt syn på seriøs feminisme) være engasjert nok til å ta med faktorer som klasse, rase, sosial/ etnisk bakgrunn og legning osv, i sin streben etter likeverd for kvinner, - og vil derfor bry seg om hvordan disse faktorene påvirker grupper av menn så vel som grupper av kvinner.
Det er jo så grunnleggende viktig siden det nettopp er mannsidealene vi har som er en del av hvordan kjønnshierarkiet er bygd opp. Dette vet vi, men for å gi retning til og forstå utviklingen av nye maskulinitetsformer trenger vi kunnskap. Og denne kunnskapen har (min mening) vi ikke i tilstrekkelig grad i dag, (spesielt ikke politikkere...).
Det er enda langt igjen å gå for å få "mannsforskning" / menns frigjøring ut i den offentlige diskursen. Men om en ser på historien til kvinnebevegelsen opp til idag, - skjønner en jo at det ikke kommer til å skje over natta for menn heller.
Interessant lesning om menn i kjønnsperspektiv kan en finne i bøker av f.eks: Judit Butler, Robert Connel, Georg Mosse og mine to favoritter Michael Kimmel og Claes Ekenstam -
for de som er interessert i mine lesetips om emnet.
Tykkjer desse tankene minner meir om humanisme enn om feminisme. Likskap for alle er vel kanskje eit utopi utvikla av humaniora-gjengen. Like føresetnader er det viktige, etter mi meining.
Tykkjer desse tankene minner meir om humanisme enn om feminisme. Likskap for alle er vel kanskje eit utopi utvikla av humaniora-gjengen. Like føresetnader er det viktige, etter mi meining.
Jeg mener feminismen har utviklet seg, og er under utvikling: oppmerkingslinjene for feminismen flytter seg stadig vekk, siden kjønn ikke er noe statisk, men dynamisk. Ettersom samfunnet endrer seg, endrer også kjønnsnormene seg, skapt og repetert av samfunnet. Dagens måter å utøve kjønn på kan derfor sies å ha vokst frem gjennom en historisk prosess, de skiftende kulturelle betingelser oppgjennom historien har altså formet dagens menn og kvinner, og dette må feminismen holde trått med. Det som en kan si i klartekst er utgangspunktet til feminismen er at den kretser om noen grunnleggende spørsmål vedrørende maktforhold, og likeverd uansett likheter og forskjeller mellom kjønnene.
Og jeg snakker ikke om likhet, jeg snakker om likeverd, og en mindre deterministisk forståelse og definisjon av individer basert på hvilket kjønn de er. Så tanken om "Like føresetnader er det viktige" ser du at vi deler.
Likeverd er jo nett det sama som like føresetnader. Eg trur det er ein falsk ide at ein determinisktisk haldning til kjønn lever i beste velgåande i norske samfunn i dag. Kanskje i nokre lukka kristne og frp-fulle samfunn, men i det store og heile har nordmenn forstått at menneske er menneske. Anten dei er homo, har downs, er kvinner, hinduer, kommunister eller bilmekanikarar - menneske er menneske uansett.
Likeverd er jo nett det sama som like føresetnader.
...ja, det er jo det jeg også sa...i to innlegg...
Uenig med deg at finnes bare i "lukkede" deler av samfunnet idag.
Jeg mener du lurer deg selv om du mener menn og kvinner er mennesker først og fremst i norge. Norge er mester i å fremlegge "norske" verdier og idéer, men folkets handlinger i så mange deler av samfunnet viser helt andre holdninger. Det er dette med "på papiret, men ikke i praksis". (Ikke nødvendigvis spesielt for norge.) Bare stikke nesa ut døra det!
Jeg viser til noe Micheal Kimmel har skrevet:
"To be white, or straight, or male, or middle class is to be simultaneously ubiquitous and invisible. You're everywhere you look, you're the standard against which everyone else is measured. You're like water, like air. People will tell you they went to see a "woman doctor," or they will say they went to see "the doctor." People will tell you they have a "gay colleague" or they'll tell you about a "colleague." A white person will be happy to tell you about a "black friend," but when that same person simply mentions a "friend," everyone will assume the person is white. Any college course that doesn't have the word "woman" or "gay" or "minority" in the title is, de facto, a course about men, heterosexuals, and white people. But we call those courses "literature," "history," or "political science."
This invisibility is political. This was first made visible to me in the early 1980s, when I participated in a small discussion group on feminism. A white woman and a black woman were discussing whether all women were, by definition, "Sisters," because they all had essentially the same experiences and because all women faced a common oppression by men. The white woman asserted that the fact that they were both women bonded them, in spite of racial differences. The black woman disagreed.
"When you wake up in the morning and look in the mirror, what do you see?" she asked.
"I see a woman," replied the white woman.
"That's precisely the problem," responded the black woman. "I see a black woman. To me, race is visible every day, because race is how I am not privileged in our culture. Race is invisible to you, because it's how you are privileged. It's why there will always be differences in our experience."
As I witnessed this exchange, I was startled, and groaned - more audibly, perhaps, than I had intended. Being the only man in the room, someone asked what my response had meant.
"Well," I said, "when I look in the mirror, I see a human being. I'm universally generalizable. As a middle-class white man, I have no class, no race, and no gender. I'm the generic person!"
Sometimes, I like to think that it was on that day that I became a middle-class white man. Sure, I had been all those before, but they had not meant much to me. I enjoyed the privilege of invisibility. The very processes that confer privilege to one group and not another group are often invisible to those upon whom that privilege is conferred. What makes us marginal or powerless are the processes we see, partly because others keep reminding us of them. Invisibility is also a privilege in another sense - it is a luxury that only white people have in our society not to think about race every minute of their lives. It is a luxury that only men have in our society to pretend that gender does not matter.
While this story took place over twenty years ago, I was reminded of it recently when I went to give a guest lecture for a female colleague at my university. (We teach the same course on alternate semesters, so she always gives a guest lecture for me, and I do one for her.) As I walked in to the auditorium, one student looked up at me and said "Oh, finally, an objective opinion!"
All that semester, whenever my female colleague opened her mouth, what this student saw was "a woman." Biased. But when I walked in, I was, in this student's eyes, unbiased, on objective opinion. Disembodied Western rationality - standing right in front of the class! This notion that middle-class white men are "objective" and everyone else is "biased" is the way that inequalities are reproduced. (...)
It is because when you are the dominant power in the world, everyone else needs to be named. When you are "in power," you needn't draw attention to yourself as a specific entity, but rather, you can pretend to be the generic, the universal, the generalizable. (...)"
Men på den annen side så kan en se det positive i synet ditt også, selv om jeg mene du lurer deg selv pr. idag, for kanskje vil den holdningen spre seg og bli en selvoppfylt profeti.
Men å diskutere idésystemer og hvordan "folk" tenker/ ser ting kan vi gjøre i evigheter. Mens det som kan skape endringer i samfunnets vante tralt er om en tar tak i spesifikke problemstillinger. Så kanskje vi skal legge ballen død der, - om vi ved en senere anledning diskuterer noe mer spesifikt med et kjønnsperspektiv så vet vi hvilken innfallsvinkel begge har.
Angående: "It is a luxury that only men have in our society to pretend that gender does not matter." - Vil jeg poengtere at jeg mener at bare menn har den luksusen, men ikke alle menn, om dere ser forskjellen.
Jeg vil, som en kritikk mot meg selv også, rette oppmerksomheten mot Spivak og "Can the subaltern speak?", som kort fortalt (i tilfelle noen her ikke har leste den artikkelen) stiller spørsmålet, eller kommer med en påstand, som jeg stiller som et spørsmål: når man snakker for en gruppe, en minoritet eller bare undertrykte, og omtaler denne gruppen kategorisk, gjør man ikke da akkurat det samme som den eventuelle motsatsen/undertrykkeren? Dette er i noe overført betydning, da Spivaks kritikk var mest rettet mot post-kolonialistene (kanskje mest spesifikt Edward Said) og deres "kolonisering" av minoriteter og undertrykte gjennom deres eget arbeid.
Du mener ikke det har vært fokus på kvinners "stakkarslighet" lenge nok? Jeg er lei. Jeg er fullt klar over at kvinner dessverre stiller svakere pga sosiale konvensjoner, men på den annen side, om en kvinne tar et tak og ønsker noe sterkt nok, så er det lite som står i veien for den eventuelle kvinne til å lykkes. Jeg vil igjen påpeke mitt kriterium for hva som kvalifiserer til full likestilling: det er den dagen vi har like mange mislykkede kvinner som menn.
Jeg mener vi trenger et større fokus på en holdningsendring mot menns roller i samfunnet, og menns eget bilde av seg selv. Klart, om vi da drar in Spivak over, så er jo dette i utgangspunktet ikke noe annet enn en videreføring av den konflikten, og det konfliktteoretiske grunnlaget feminisme bygger på (jfr. Marx), men med nok en ny "linse" så og si.
Jeg har vel et grunnleggende problem med kjønnsfokus, akkurat som jeg har et problem med rasefokus, men som du siterer så er det fortsatt en soleklar sak å jobbe med. Mitt problem med feminisme (den som bygger på marx og konfliktteori - som feminisme i utgangspunktet bygger på jfr. Gillman m.fl.) er som med de fleste konfliktteorier. De fokuserer på problemer, foran løsninger, det er lite løsningorientert (ligger jo litt i det teoretiske utgangspunktet, men fortsatt). Det disse (konfliktteoretikerne) gjør er å belyse soleklare (om enn tidvis fremstil ekstremistisk) situasjoner og problemer med samfunnet, uten å egentlig gjøre noe mer konstruktivt. Med andre ord blir det overlatt til "andre", da i min erfaring mye feminisme ikke gjør annet enn å fokusere på problemer, jeg mener, er irrelevante.
Mer spesifikt, problemene sine løsninger ligger ofte et helt annet sted enn der fokuset er. For å sitere en kjekkas: "The significant problems we face today, cannot be solved at the same level of thinking we were at when we created them." - Einstein.
Så det jeg tenker er at selv om for eksempel feminister tenker annerledes, tilsynelatende, og derfor klarer å finne og belyse problemer med maktfordelingen i samfunnet (i henhold til kjønn), så tenker de ikke annerledes "nok", de trenger tenke "utenfor boksen" om dette skal løses. Og nå skal jeg ikke skryte på meg å tenke "langt utenfor boksen", men det er noe av grunnen til at jeg tror det må et større fokus på mennesket, individualitet, og en polarisering gjennom fokus på menn (igjen?), inntil man innser den faktiske dikotomien, og ergo kan fokusere på individ, samfunn og mennesket. Kontra kjønn, rase, klasse m.m.
Jeg går ut i fra at når du, Shitwit, skriver "du" så henvender du deg til meg?
Jeg tar det punktvis:
1. "når man snakker for en gruppe, en minoritet eller bare undertrykte, og omtaler denne gruppen kategorisk, gjør man ikke da akkurat det samme som den eventuelle motsatsen/undertrykkeren?" - Dette kaller jeg ufruktbar vridning av språket som jeg ikke ser hensikten i.
"når man snakker for en gruppe, en minoritet eller bare undertrykte" - Det er mulig å prøve å være en del av stemmen som roper ut, og samtidig ikke fremsette seg selv som en representant for f.eks alle kvinner, alle minoriteter eller alle som kaller seg selv feminist. I motsetning til Aretha Franklin: "I´m NOT every woman". Jeg tror jeg har gjort det veldig klart at jeg ikke snakker for alle kvinner, eller alle som anseer seg som feminist, eller for alle undertrykte fordi jeg f.eks også har snakket om undertrykkelse av menn i innleggene mine.
"og omtaler denne gruppen kategorisk" - Å omtale grupper av individer kategorisk (de med kvinnlige kjønnsorgan: kvinne, de med mannlige: mann) ser jeg ikke som problematisk, men å si at alle i en kategori er like - like problem som krever like løsninger - veldig problematisk. Nei til etnosentrisme med andre ord. Jeg fortsetter: å omtale en gruppe individer kategorisk som minoritet og majoritet: ikke problematisk, men å fremstille minoriteten som automatisk ofre, som et uttrykk for majoritetens overmakt: kan være problematisk. Utfordringen blir å finne en balansegang mellom det å snakke om maktulikhet uten å stigmatiser, eller fremsette noe som universielt.
2. "Du mener ikke det har vært fokus på kvinners "stakkarslighet" lenge nok?" - Vennligst hold deg for god for å tre din idé av hva fokus på kvinner i kjønnsdebatten er, over på meg. Har jeg sagt med ett eneste ord at fokus på kvinner i kjønnsdebatten er fokus på kvinners stakkarlighet? Hva er det du egentlig sier da- at vi må få fokus på menns stakkarslighet istedet?... Jeg ser på menn og kvinner som likeverdige, og ved å problematisere maktforhold og holdninger stakkarsliggjør jeg ingen. Kan en ikke si at en er offer for skjev maktfordeling, eller menn si at de også er offer for kjønnet stigmatisering, holdninger osv, uten å samtidig bli fratatt sin verdighet? "Et offer" er for mange per definisjon passivt og avmektig, at de ikke er handlende aktører i sitt eget liv. Dette mener jeg er feil. Å si at en er offer for noe er som å si at en er i en vanskelig situasjon, men målet er å komme ut av denne. Og siden det er så mye igjen som gjenstår før en når de verdiene de fleste sier de har idag, så er feministisk kamp viktig. Og jeg understreker igjen at feministsik kamp for meg er kamp for begge kjønn.
3. "Jeg mener vi trenger et større fokus på en holdningsendring mot menns roller i samfunnet, og menns eget bilde av seg selv." Ja, der er vi jo, som du ser i mine tidligere innlegg, enige.
4. "Mitt problem med feminisme (den som bygger på marx og konfliktteori - som feminisme i utgangspunktet bygger på jfr. Gillman m.fl.) er som med de fleste konfliktteorier. De fokuserer på problemer, foran løsninger, det er lite løsningorientert (ligger jo litt i det teoretiske utgangspunktet, men fortsatt). Det disse (konfliktteoretikerne) gjør er å belyse soleklare (om enn tidvis fremstil ekstremistisk) situasjoner og problemer med samfunnet, uten å egentlig gjøre noe mer konstruktivt. Med andre ord blir det overlatt til "andre", da i min erfaring mye feminisme ikke gjør annet enn å fokusere på problemer, jeg mener, er irrelevante."
- For det første vet jeg ikke hva du anseer som irrelevante problem. Videre kan vi vel enes om at feminisme er et sammensatt og omstridt fenomen fordi feminismen rommer teoretisk mangfold, uenigheter og motsetninger. Feminismen har lange historiske røtter og er preget av erfaringer fra ulike samfunnslag, kulturer og faglige og politiske tradisjoner. Det er således vanskelig å definere hva nettopp feminisme er, det er alltid noen som ikke vil kjenne seg igjen i en annens definisjon av feminismen. Fordi alle som identifiserer seg med ulike feministiske retninger bidrar til å flytte på oppmerkingslinjene for feminismen, så oppstår slik også fordommer, og jeg mener personlig at dagens debatt rundt feminisme fokuserer mer på "hvilken type feminist er du?" enn å praktisk ta tak i ting. Men dette er jo ikke feminismen "skyld" i at feminismen er kun et idesystem... Feminismen er løsningsorientert, om vi får fingeren ut og bruker de verdiene og idéene feminismen bestitter, istedet for å prate om dem... Det er derfor jeg fra min side avsluttet den lille "debatten" med Trym i at jeg synes det er greit å legge frem sine innfallsvinkler/verdier, idéer, når en skal debattere med noen,(så en kan danne seg et bilde av hvem en debatterer mot) men å bare debattere rundt hvor fruktbart feminismen som idésystem er, er i hvert fall ikke fruktbart...det leder ikke til noe mer enn debatt om verdier, uten handling. Samtidig som jeg mener at om en liker det eller ikke, så er hvordan en forholder seg til feministisk kamp/likeverd ikke bare et personlig valg, men også et politisk valg. Hvis en bevisst stiller seg utenfor den feministiske diskursen, kan man etter min mening takke seg selv hvis man ikke liker den feminismen som blir forhandlet frem.
"Jeg har vel et grunnleggende problem med kjønnsfokus, akkurat som jeg har et problem med rasefokus (...) jeg tror det må et større fokus på mennesket, individualitet, og en polarisering gjennom fokus på menn (igjen?), inntil man innser den faktiske dikotomien, og ergo kan fokusere på individ, samfunn og mennesket. Kontra kjønn, rase, klasse m.m." - Siden vi diskuterer antar jeg at vi nok er enige om at det er viktig å ha et kritisk blikk når en ser på samfunnet. Da mener jeg at det blir ignorant å ikke se på samfunnet med bl.a. kjønnsperspektiv/kjønnsfokus. En må gjøre seg bevisst de utfordringene og konfliktene som former samtiden vår, (som bl.a. illustrert i utdraget skrevet av Michael Kimmel). Kjønn, rase/etnisitet osv. er faktorer som former hvem vi blir, på godt og vondt, og da kan en ikke unngå å ha fokus på disse faktorene. Det blir for meg å fjerne seg fra realiteten vi lever i. Det løser heller ingenting om en skal starte å tenke slik, - det at alle trodde at keiseren hadde klær, gjorde ham ikke mindre naken.
Jeg ønsker også mer fokus på individer, som jeg har påpekt tidligere, men det blir utopisk å ikke fortsette med bl.a. kjønnsfokus for å nå det målet. Ikke ønsker jeg å fjerne ulikheter og det komplekse i individer heller ved å (utopisk) si at en dag skal vi alle bli like, bare bli mennesker og samfunn. Men jeg vil at faktorer som kjønn og etnisitet f.eks ikke skal være så determinerende i forhold til mulighetene vi har i livet. Det skal ikke bli gjort til hinder.
Jeg klarer forresten ikke å følge resonnementet ditt i henhold til "en polarisering gjennom fokus på menn (igjen?)" for å nå dette menneske-samfunn-individ stedet du snakker om. For å få fokus på mennesket og individualitet, for å få fokus på individet, må vi igjen få alene fokus på mannen? Tilbake til "normen" igjen altså prikk prikk prikk
Beklager forsinket svar, men mye at gjøre i det siste. Her er det dog.
Jeg går ut i fra at når du, Shitwit, skriver "du" så henvender du deg til meg?
Det er du i din fulle rett til å gå ut i fra. Selv om det kun tidvis i mitt innlegg er ment slik. Det at det er en vaghet rundt det kan jeg godt ta kritikk på.
1. "når man snakker for en gruppe, en minoritet eller bare undertrykte, og omtaler denne gruppen kategorisk, gjør man ikke da akkurat det samme som den eventuelle motsatsen/undertrykkeren?" - Dette kaller jeg ufruktbar vridning av språket som jeg ikke ser hensikten i.
Det kan du si, men jeg vil si det er trangsynt å feie det vekk som en «ufruktbar vridning», da dette helt klart spiller inn på den diskursen man følger i forhold til relasjonene mellom «undertrykker», «undertrykt» og den eventuelle «idealist» som går andre i forsvar, basert på sitt eget kulturelle handicap. Spivak kommer med et soleklart poeng om at man ikke skal tale «for» disse, men heller la dem snakker for seg selv, gjennom tilretteleggingen av et eller fler forum, hvor man slipper idealister som snakker på andres vegne.
"når man snakker for en gruppe, en minoritet eller bare undertrykte" - Det er mulig å prøve å være en del av stemmen som roper ut, og samtidig ikke fremsette seg selv som en representant for f.eks alle kvinner, alle minoriteter eller alle som kaller seg selv feminist. I motsetning til Aretha Franklin: "I´m NOT every woman". Jeg tror jeg har gjort det veldig klart at jeg ikke snakker for alle kvinner, eller alle som anseer seg som feminist, eller for alle undertrykte fordi jeg f.eks også har snakket om undertrykkelse av menn i innleggene mine.
Jo, det en en god tanke og intensjon, men man kommer ikke utenom sine kulturelle betingelser og man tar med seg sin egen teleologiske ide om hvordan ting er, og evt bør være. Derfor mener jeg at man må ta større avstand fra å kategorisere andre, og seg selv. Heller bør man jobb mot åpenhet og heterogenisering av dialogene, av diskursen, man følger. Feminisme har helt klart ført til et sosialt paradigmeskift, men det er langt igjen før vi kommer nærmere et samfunn hvor fokus rettes mot noe annet enn kjønn og rase.
"og omtaler denne gruppen kategorisk" - Å omtale grupper av individer kategorisk (de med kvinnlige kjønnsorgan: kvinne, de med mannlige: mann) ser jeg ikke som problematisk, men å si at alle i en kategori er like - like problem som krever like løsninger - veldig problematisk. Nei til etnosentrisme med andre ord. Jeg fortsetter: å omtale en gruppe individer kategorisk som minoritet og majoritet: ikke problematisk, men å fremstille minoriteten som automatisk ofre, som et uttrykk for majoritetens overmakt: kan være problematisk. Utfordringen blir å finne en balansegang mellom det å snakke om maktulikhet uten å stigmatiser, eller fremsette noe som universielt.
Her er vi delvis enig. Jeg er tydeligvis noe mer mistroisk til at kategorisering har noe positivt for seg. Ja, i en idealtypisk fremstilling kan dette ha en funksjon i en komparativ sammenheng, men bruken av slik kategorisering er, slik jeg oppfatter det, en av de sterke premissene for «vår vestlige diskurs». Derfor farger dette språket og holdninger, på det jeg vil si, er en negativ måte. Spesielt da i dagligtale og media. Hva eventuelle «akademiske» kretser angår, så er relevansen til disse noe nedprioritert, ikke fordi de er feilaktige, men fordi de ikke har stor nok gjennomslagevne.
2. "Du mener ikke det har vært fokus på kvinners "stakkarslighet" lenge nok?" - Vennligst hold deg for god for å tre din idé av hva fokus på kvinner i kjønnsdebatten er, over på meg. Har jeg sagt med ett eneste ord at fokus på kvinner i kjønnsdebatten er fokus på kvinners stakkarlighet? Hva er det du egentlig sier da- at vi må få fokus på menns stakkarslighet istedet?... Jeg ser på menn og kvinner som likeverdige, og ved å problematisere maktforhold og holdninger stakkarsliggjør jeg ingen. Kan en ikke si at en er offer for skjev maktfordeling, eller menn si at de også er offer for kjønnet stigmatisering, holdninger osv, uten å samtidig bli fratatt sin verdighet? "Et offer" er for mange per definisjon passivt og avmektig, at de ikke er handlende aktører i sitt eget liv. Dette mener jeg er feil. Å si at en er offer for noe er som å si at en er i en vanskelig situasjon, men målet er å komme ut av denne. Og siden det er så mye igjen som gjenstår før en når de verdiene de fleste sier de har idag, så er feministisk kamp viktig. Og jeg understreker igjen at feministsik kamp for meg er kamp for begge kjønn.
Det var da svært da. Du kan holde deg for god til å diskutere fjas, og heller holde deg til sak. Om du ser etter, er det et spørsmål, din reaksjon er for involvert og personlig til at jeg kan ta den saklig. Det er greit du er engasjert i saken, men idealisme fører til skylapper på.
Jeg har ikke beskyldt deg for å stakkarslig gjøre noen, igjen, hold deg til saken og ikke bland den med følelsene dine, de er irrelevante, og fører til at du bevisst eller ubevisst tolker tingene lengre enn det både er intendert og saklig å trekke det.
Ja, jeg synes man kan fokusere på menns «stakkarslighet», fordi de/vi fortjener det. Vi er jo emosjonelt retarderte og ute av stand til å få til noe på egenhånd. Vitser til side. Jeg tror et større fokus på menns roller, og da ikke med et kvinnesjåvinistisk historiesyn (nei, dette er heller ingen sleivbemerkning til deg!), men noe mer nyansert, vil føre til en mye trengt re-definisjon av hva «mannen» er for noe. Kvinnens re-definisjon er godt i gang, selvfølgelig langt fra fullført, men den mangler motpunktet, som er mannen. Om du vil, så trengs det en revidering av anti-tesen i det dialektiske forholdet mellom menn og kvinner, om da tesen er «kvinnen» i dette eksempelet.
Din definisjon av feminisme, slik du sier på slutten der er jeg inneforstått med og enig i. «Offer»-rollen kan man også diskutere i lengden. Men la oss, for denne diskusjonen si, at jeg er tilbøyelig til å være enig. ;)
4. "Mitt problem med feminisme (den som bygger på marx og konfliktteori - som feminisme i utgangspunktet bygger på jfr. Gillman m.fl.) er som med de fleste konfliktteorier. De fokuserer på problemer, foran løsninger, det er lite løsningorientert (ligger jo litt i det teoretiske utgangspunktet, men fortsatt). Det disse (konfliktteoretikerne) gjør er å belyse soleklare (om enn tidvis fremstil ekstremistisk) situasjoner og problemer med samfunnet, uten å egentlig gjøre noe mer konstruktivt. Med andre ord blir det overlatt til "andre", da i min erfaring mye feminisme ikke gjør annet enn å fokusere på problemer, jeg mener, er irrelevante."
- For det første vet jeg ikke hva du anseer som irrelevante problem.
Et tullete fokus på stripping, det er klart at det ligger visse verdier til grunn for det, men jeg ser det som et mindre problem i den større likestillingsaken. Det er kanskje ikke irrelevant i seg selv, men jeg vil si at det er slik jeg ser på saken.
Videre kan vi vel enes om at feminisme er et sammensatt og omstridt fenomen fordi feminismen rommer teoretisk mangfold, uenigheter og motsetninger. Feminismen har lange historiske røtter og er preget av erfaringer fra ulike samfunnslag, kulturer og faglige og politiske tradisjoner. Det er således vanskelig å definere hva nettopp feminisme er, det er alltid noen som ikke vil kjenne seg igjen i en annens definisjon av feminismen. Fordi alle som identifiserer seg med ulike feministiske retninger bidrar til å flytte på oppmerkingslinjene for feminismen, så oppstår slik også fordommer, og jeg mener personlig at dagens debatt rundt feminisme fokuserer mer på "hvilken type feminist er du?" enn å praktisk ta tak i ting. Men dette er jo ikke feminismen "skyld" i at feminismen er kun et idesystem... Feminismen er løsningsorientert, om vi får fingeren ut og bruker de verdiene og idéene feminismen bestitter, istedet for å prate om dem... Det er derfor jeg fra min side avsluttet den lille "debatten" med Trym i at jeg synes det er greit å legge frem sine innfallsvinkler/verdier, idéer, når en skal debattere med noen,(så en kan danne seg et bilde av hvem en debatterer mot) men å bare debattere rundt hvor fruktbart feminismen som idésystem er, er i hvert fall ikke fruktbart...det leder ikke til noe mer enn debatt om verdier, uten handling. Samtidig som jeg mener at om en liker det eller ikke, så er hvordan en forholder seg til feministisk kamp/likeverd ikke bare et personlig valg, men også et politisk valg. Hvis en bevisst stiller seg utenfor den feministiske diskursen, kan man etter min mening takke seg selv hvis man ikke liker den feminismen som blir forhandlet frem.
De fundamentalistiske islamistene gikk gjennom samme identitetskrise på 90-tallet.
Ditt syn at feminisme er løsningorientert finner jeg interessant, med tanke på at det baserer seg på konfliktteori. Men det har jo kommet et stykke siden den gang da. Så jeg ser ikke noen grunn til å problematisere det noe videre ;)
Jeg er også enig i at feministdebatten fokuserer for mye på de enkelte feministiske miljøene og enkelte strømninger innen disse, istedet for å faktisk forholde seg til realiteter og se hva som faktisk har skjedd, og i tillegg kartlegge og planlegge hvordan dette kan fortsette på den mest konstruktive måten. Det er dog helt klart viktig at problemer belyses, både moderat og ekstremt, for å få oppmerksomhet. Men samtidig trengs det, mener jeg, en... la oss si «rasjonalitet» som er i tiden, som stemmer med hvor langt vi er kommet, hvor langt vi har igjen. Og jeg mener at før det, må man i hvert fall også ha startet aktivt på en re-definisjon av «mannen». For det er nødvendig i en «revidering av rasjonalitet» at premissene er tilstedeværende for slik utvikling. Hepp.
"Jeg har vel et grunnleggende problem med kjønnsfokus, akkurat som jeg har et problem med rasefokus (...) jeg tror det må et større fokus på mennesket, individualitet, og en polarisering gjennom fokus på menn (igjen?), inntil man innser den faktiske dikotomien, og ergo kan fokusere på individ, samfunn og mennesket. Kontra kjønn, rase, klasse m.m." - Siden vi diskuterer antar jeg at vi nok er enige om at det er viktig å ha et kritisk blikk når en ser på samfunnet. Da mener jeg at det blir ignorant å ikke se på samfunnet med bl.a. kjønnsperspektiv/kjønnsfokus. En må gjøre seg bevisst de utfordringene og konfliktene som former samtiden vår, (som bl.a. illustrert i utdraget skrevet av Michael Kimmel). Kjønn, rase/etnisitet osv. er faktorer som former hvem vi blir, på godt og vondt, og da kan en ikke unngå å ha fokus på disse faktorene. Det blir for meg å fjerne seg fra realiteten vi lever i. Det løser heller ingenting om en skal starte å tenke slik, - det at alle trodde at keiseren hadde klær, gjorde ham ikke mindre naken.
Nyansen her er at slik fokuset i dag er på rase og kjønn, som din Kimmel påpeker, men som også Gilman, Du Bois og en skokk andre har påpekt (bl.a. Tidligere nevnte Spivak), etter min mening ikke er konstruktivt i den forstand at det ikke settes i et perspektiv som er fruktbart. Dette har selvsagt noe med 68ernes svik i henhold til sine idealer og prinsipper, som i stor grad ble lagt fra seg når de selv begynte å tjene penger, derfor har for eksempel ikke de oppadvoksende generasjonene, bl.a. barna til 68erne, fått den «opplæring» som man kanskje kan si at de «burde» ha fått i henhold til feminisme. Det jeg mener å si er at et kjønnsperspektiv som er noe mer moderne enn et kjønnsfokus er det som trengs. Jeg differensierer her mellom perspektiv og fokus, kanskje ikke så fruktbart, men poenget med det er å understreke som du sier at man ikke kommer utenom kjønn (eller rase), men også for å poengtere at å fokusere på kjønn i seg selv, ikke er så nyttig, alene. Det trengs et perspektiv på kjønn, som jeg mener at ikke er så fremtredende i feminist/likestillingsdebatten i dag, istedet for et fokus på kjønn.
Jeg ønsker også mer fokus på individer, som jeg har påpekt tidligere, men det blir utopisk å ikke fortsette med bl.a. kjønnsfokus for å nå det målet. Ikke ønsker jeg å fjerne ulikheter og det komplekse i individer heller ved å (utopisk) si at en dag skal vi alle bli like, bare bli mennesker og samfunn. Men jeg vil at faktorer som kjønn og etnisitet f.eks ikke skal være så determinerende i forhold til mulighetene vi har i livet. Det skal ikke bli gjort til hinder.
Dette er jo selvsagt. Jeg trodde det var implisitt i det hele jeg. Men men.
Jeg klarer forresten ikke å følge resonnementet ditt i henhold til "en polarisering gjennom fokus på menn (igjen?)" for å nå dette menneske-samfunn-individ stedet du snakker om. For å få fokus på mennesket og individualitet, for å få fokus på individet, må vi igjen få alene fokus på mannen? Tilbake til "normen" igjen altså prikk prikk prikk
Igjen?
Det at mannen har vært i en maktposisjon, enn hvor urettmessig, er ikke det samme som at det har vært et mannsfokus, sammenlignet med de siste 100 årene, og denne epokens mer og mer tiltakende kvinnefokus og kjønnsfokus. Å tro noe slikt er historieløst og trangsynt. Jeg fornekter ikke at menn har undertrykt kvinnen, eller noe slikt. Historisk sett. Men det paradigmeskiftet som har skjedd i vårt samfunn de siste 100 årene hva har med kvinner og rettigheter å gjøre, er noe unikt for syn på samfunn og individer. Det er klart basert på tidligere tanker rundt politiske og sivile rettigheter, og selvfølgelig offentlige rettigheter, som tidligere var forbeholdt mannen, i tillegg til en rekke andre ting selvfølgelig.
Skal man forholde seg nogenlunde saklig i en slik sammenheng så burde man ikke lire av seg billige kommentarer og usakligheter som: «tilbake til «normen» igjen altså prikk prikk prikk», for om det er det du tror jeg mener, utifra hva jeg har sagt, eller om du tror at det er slik det var, et mannsfokus, slik vi har kjønns- og kvinnefokus i dag, så er ikke den diskusjonen potensielt fruktbar en gang.
Man trenger en re-definering, som jeg har vært inne på tidligere, hvor mannens rolle og kjønn likestilles verdimessig med kvinnen (for slik oppfatter jeg at det ikke er i dag).
Først må jeg si at jeg synes du forklarer langt bedre hva du egentlig sier i de 2 nyeste innleggene dine, enn de første. Fint å få mye oppklart.
Jeg deler det opp i ABC imot 123 i siste innlegg. Det blir for meg mer oversiktlig.
A) "Det er du i din fulle rett til å gå ut i fra. Selv om det kun tidvis i mitt innlegg er ment slik. Det at det er en vaghet rundt det kan jeg godt ta kritikk på."
Spørsmålet om du henvendte deg til meg var ikke kritikk, bare et spørsmål om jeg var innbilsk for å anta det. ;)
B) "Det kan du si, men jeg vil si det er trangsynt å feie det vekk som en «ufruktbar vridning», da dette helt klart spiller inn på den diskursen man følger i forhold til relasjonene mellom «undertrykker», «undertrykt» og den eventuelle «idealist» som går andre i forsvar, basert på sitt eget kulturelle handicap. Spivak kommer med et soleklart poeng om at man ikke skal tale «for» disse, men heller la dem snakker for seg selv, gjennom tilretteleggingen av et eller fler forum, hvor man slipper idealister som snakker på andres vegne."
Jeg føler at jeg må gjenta meg selv veldig... og jeg må være ærlig - jeg synes det du viser til er tatt litt ut av Spivaks mente kontekst, og ikke passet inn i vår opprinnelige diskusjon.
Slik jeg har forstått Spivak, leser jeg henne som en antiessenialist, hun (som mange andre) har oppfordret til feministsik selvkritikk - hun aktualiserer kravet om refleksivitet i forhold til egen sosial posisjon og om erfaringsmaterialets generaliserbarhet. Hun stiller kritiske spørsmål til etnosentrisme/ hvilken validitet og overføringsverdi eurosentrisk feminisme har globalt, når ikke-europeisk feminitet ikke er generaliserbar. Disse spørsmålene er jeg fullstendig enig i, som en klart kan se i mitt svar under punkt 1 i mitt forrige innlegg. Men jeg leser ikke Spivak til å problematisere selve aspektet ved å uttale seg, men å ikke fremsette noe som universielt og hvor viktig det er å være selvrefleksiv. Om vi skal se på slik du drar det inn i diskusjonen får vi si at vi begge er "skyldig" i å både være "idealist som snakker for andres vegne" samtidig som vi også "snakker for oss selv" da...
Vil forresten bare skyte inn, siden vi begge har lest Spivak, at vi har anledningen til å ha det litt morsomt og le litt av paradokset i at Spivak selv utelukkende tenker på kvinner når hun har diskutert dette (av det jeg har lest da...), som om menn ikke kan diskutere feministisk teori.
C) Jeg har mine idealer ja, som jeg er bevisst, men jeg er også bevisst de faktiske forhold i verden, og alle ønsker vel å forene disse to forholdene. Videre, engasjement er en følelse, men mine følelser i diskusjonen er ikke noe dypere eller personlig enn engasjement for saken/temaet.
"fører til at du bevisst eller ubevisst tolker tingene lengre enn det både er intendert og saklig å trekke det." Om du mener jeg misforstår deg, som det er lett å gjøre i enhver diskusjon, men da er det som regel best å se på om en selv kan formulere seg bedre slik at dette unngås, ikke å dra inn andres "følelser". For jeg holder meg til saken, og forholder meg til hva du skriver. Jeg poengterer at jeg synes det er usaklig å formulere : "men det er soleklart et poeng at hele denne kvinnefrigjøringen og likestillingsdebatten har fokusert på kvinner lenge nok." og "Du mener ikke det har vært fokus på kvinners "stakkarslighet" lenge nok?". Spesielt det siste nettopp fordi du skriver "du" - og klart henvendte deg til meg utfra de tidligere innlegg som hadde blitt skrevet, - derav protesterer jeg mot at du slik fremsetter det jeg hadde sagt om ønske om å fortsette med fokus på kvinner = fokus på kvinners stakkarslighet. Ut fra helheten av hva du skriver, virker du til å egentlig være mer nyansert enn dette, men for unyansert i måten du formulerer synspunktene dine på, om jeg kan si det slik. Det mener jeg, men det trenger ikke affisere deg noe nevnverdig av den grunn.
"men noe mer nyansert, vil føre til en mye trengt re-definisjon av hva «mannen» er for noe. Kvinnens re-definisjon er godt i gang, selvfølgelig langt fra fullført, men den mangler motpunktet, som er mannen. " Dette er jeg, igjen, enig i. Så når en ser på helheten av dine og mine innlegg, virker det til at vi egentlig kan enes om mye, men ikke ser helt bølgelengden i hva vi prater om. Det som gjør denne diskusjonen på randen til uoversiktlig snart er også at vi begge har mye å si, men det går i veldig mange retninger hva vi skal prate om og drar inn i denne diskusjonen. Den har nå manøvrert et godt stykke fra utgangspunktet om spørsmålet om mer fokus på menn i kjønnsperspektiv.
D) "Et tullete fokus på stripping, det er klart at det ligger visse verdier til grunn for det, men jeg ser det som et mindre problem i den større likestillingsaken. Det er kanskje ikke irrelevant i seg selv, men jeg vil si at det er slik jeg ser på saken."
Jeg skal ikke si noe annet enn at jeg synes ikke undertrykking kan "måles".
E)"Jeg differensierer her mellom perspektiv og fokus, kanskje ikke så fruktbart, men poenget med det er å understreke som du sier at man ikke kommer utenom kjønn (eller rase), men også for å poengtere at å fokusere på kjønn i seg selv, ikke er så nyttig, alene. Det trengs et perspektiv på kjønn, som jeg mener at ikke er så fremtredende i feminist/likestillingsdebatten i dag, istedet for et fokus på kjønn."
Om du differensierer mellom perspektiv og fokus, er jeg helt med deg.
Men at fokus på kjønn og ikke kjønnsperspektiv er det fremtredende i dagens feminisme, er jeg sterkt uenig i (men avhenger selvsagt av hvilken feminist "camp" en sjekker). Men det er et inntrykk du har, og jeg har ingen grunn til å "ta det fra deg". Jeg sitter ikke med det inntrykket, men føler ikke for å diskutere feminisme i den grad at vi faller i fellen om å diskutere feminismen mer enn vi diskuterer kjønnsproblematikk.
F) "Igjen?
Det at mannen har vært i en maktposisjon, enn hvor urettmessig, er ikke det samme som at det har vært et mannsfokus, sammenlignet med de siste 100 årene, og denne epokens mer og mer tiltakende kvinnefokus og kjønnsfokus. Å tro noe slikt er historieløst og trangsynt. Jeg fornekter ikke at menn har undertrykt kvinnen, eller noe slikt. Historisk sett. Men det paradigmeskiftet som har skjedd i vårt samfunn de siste 100 årene hva har med kvinner og rettigheter å gjøre, er noe unikt for syn på samfunn og individer. Det er klart basert på tidligere tanker rundt politiske og sivile rettigheter, og selvfølgelig offentlige rettigheter, som tidligere var forbeholdt mannen, i tillegg til en rekke andre ting selvfølgelig.
Skal man forholde seg nogenlunde saklig i en slik sammenheng så burde man ikke lire av seg billige kommentarer og usakligheter som: «tilbake til «normen» igjen altså prikk prikk prikk», for om det er det du tror jeg mener, utifra hva jeg har sagt, eller om du tror at det er slik det var, et mannsfokus, slik vi har kjønns- og kvinnefokus i dag, så er ikke den diskusjonen potensielt fruktbar en gang.
Man trenger en re-definering, som jeg har vært inne på tidligere, hvor mannens rolle og kjønn likestilles verdimessig med kvinnen (for slik oppfatter jeg at det ikke er i dag)."
Jeg sa klart at jeg ikke greide å følge resonnementet ditt på slutten der, men som jeg ut fra ditt forrige innlegg ser at du bare konkluderte det samme. Så det hele ender igjen med at vi gjentar nok en gang at vi er enige om re-definering og ønske om mer kunnskap og kjønnsperspektiv på mannens rolle og liv, på lik linje med kjønnsperspektiv og re-definering av kvinners rolle og liv. Slik du ordla deg i starten gav du inntrykk for at kvinner ikke fortsatt trenger dette, og at kvinner bare kunne tre til siden og la mennene komme frem. Jeg protesterte og mente at det "spotlighten" ikke burde flyttes, men gjøres bredere for begge. Som du nå i ditt forrige innlegg virker til å egentlig være enig i. Så dette begynner jo å bli kjedelig, i at vi bare om og om igjen stadfester det samme, som kanskje er grunnen til at andre ikke skyter inn i diskusjonen...
Jeg fulgte ikke resonnementet ditt først, som jeg sa, så jeg kom med en spøk basert på at det jeg leste var "jeg tror det må et større fokus på mennesket, individualitet, (...) gjennom fokus på menn (igjen?), (...) og ergo kan fokusere på individ, samfunn og mennesket." satt sammen med tidligere innslag av typen "men det er soleklart et poeng at hele denne kvinnefrigjøringen og likestillingsdebatten har fokusert på kvinner lenge nok." og "Du mener ikke det har vært fokus på kvinners "stakkarslighet" lenge nok?". Men greit nok. Spøk tatt tilbake.
Må bare peke ut hva spøken baserte seg på - Neida, det har ikke vært mye mannsfokus før i betydningen av refleksjon og problematisering av menns rolle, ideal, generallisering og stigma, og jeg sammenlignet det ikke med mannsfokus i at menn historisk har blitt fremsatt som "normen" - "individet", hvor da kvinnen slik automatisk var (fremdeles er i noen miljø/situasjoner) en motsetning til dette, og slik hemmet, undertrykt, mindre priviligert.
Men som sagt, vi er tydeligvis enig om det grunnleggende i hvert fall. Så om diskusjonen skal fortsette og lede til noe annet enn hva vi har stadfestet en trillion ganger nå, kan vi prøve å ikke diskutere så spredt, og heller "practice what we preach" - sette mer fokus på menn i kjønnsperspektiv? Hva synes du f.eks er en av de de største utfordringene ved norske menns kjønnsperformativitet idag? (Eller noe annet du vil diskutere). I´m up for it.
Det er tydelig at vi forstår Spivak noe forskjellig. Nå har jeg stort sett holdt meg til "Can the subaltern speak?" og leser ikke helt det samme ut av det, da det er mulig hun har ment dette i ett henseende, så føler jeg likevel at å bruke dette som et slags teoretisk utgangspunkt ikke blir feil, men det trenger vi ikke diskutere her. Det er ikke Spivak tråden handler om ;)
Det tyder jo på, som du selv skriver at vi har et noe lignende syn på saken, men du uttaler deg noe flåsete og trekker slutninger jeg på sett og vis kan forstå at du gjør, selv om jeg finner det både overraskende og skuffende at de tolkes på en slik måte.
Ditt spørsmål hva angår menns kjønnsperformativitet i dag finner jeg det vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Det kan vel være at akkurat bare det i seg selv, at jeg finner dette vanskelig, sier noe om hvilke utfordringer "mannen" står ovenfor i dag. For meg, og jeg kan jo i dette tilfellet egentlig ikke snakke for noen andre, er "mannsrollen" et mysterium, i forhold til hvordan jeg lever mitt eget liv. Det er klart det er visse stigma rundt kropp, men jeg ser på disse basiske elementene som mer eller mindre trivielle (for min egen del, men er fullt klar over at dette er et problem for enkelte). Heller ville jeg sett på hvordan menn skal "utføre" sitt kjønn, eller sin rolle, slik kvinner har lært og lærer seg å gjøre. Unge menn har ikke, føler jeg, det samme grunnlaget for å definere seg selv, som unge kvinner har i dag. Men dette blir vage saker. Så jeg stopper der.
Hva angår din "måling" av undertrykkelse, så nei, det kan ikke måles. Det er ei heller det jeg sier. Men jeg mener det finnes viktigere ting å kjempe mot enn en brun bar med toppløse damer i som danser rundt en metallstang, en polert sådan. Men det er klart det er andre som er uenig, som her (http://www.guardian.co.uk/lifeandstyle/2010/mar/25/iceland-most-feminist-country). Denne siden av saken, som er for totalforbud, er for meg noe ekstrem, ikke at jeg frekventerer stripperklubber, men som artikkelen påpeker, er det f.eks. i Storbritannia en diskusjon innad i feministmiljøet, som omhandler heterogeniteten som nødvendigvis oppstår i større pluralistiske sosiale bevegelser. Det er en viktig debatt, som mitt fallos ekskluderer meg fra ;) I tillegg er jeg jo passe sosialliberalistisk anlagt, og det passer jo dårlig med ekstremister av alle farger, former, fasonger, preferanser og legninger.
Imponerende diskusjon det her, skummet så vidt gjennom innleggene på første side. Det ble veldig intelligent, så jeg tenkte jeg skulle dra ned snittet litt med å si noen ord selv.
Jeg ville bare si (i beste mannsjåvinistiske tradisjon?) at jeg opplever kvinner som å være et kjønn som ikke vet helt hva det selv vil med sitt eget kjønn. Mannen er mer naturlig, han vet hva som er riktig for han uansett seksuell legning osv. Begge kjønn har sine avvikere.
Opplever de fleste kvinner som de vil ha i pose og sekk, de vil ha det romantiske men samtidig lønna, de vil ha partneren til å åpne døra og flytte stolen men samtidig være best i håndbak. De vil være aggressive og seksuelt frigjorte men de vil heller ikke gjøre feil, og når det gjelder det sistnevnte så viser forskning at kvinner er langt mer negative til fks tilfeldig samleie enn det menn er.
Kvinner er langt mer organiserte og flittige enn det menn er, så på sikt vil deres "nyvunne" friheter plassere seg mer behagelig ut, spår jeg.
Det er helt galt at kvinner ikke får likelønn, får mannen til å passe ungen osv osv. Alle de typiske kjønnskamp-sakene holder jeg med kvinnen. Men fra dag til dag, i offentlig eller privat sammenheng så stemmer jeg på "forstår-ikke-kvinner-99%-av-tiden" partiet.
Heller ville jeg sett på hvordan menn skal "utføre" sitt kjønn, eller sin rolle,
Kjønnsperformativitet betyr, meg bekjent, nettopp hvordan en "gjør" kjønn, så det var jo det jeg foreslo som diskusjonsemne - å diskutere hvordan kjønn konstitueres gjennom handling. Ut fra tanken om at kjønn ikke er noe vi "er" eller "har", men noe vi "gjør", noe vi kontinuerlig "skaper", synes jeg det er interessant å se på hvordan kjønnede praksiser endres i ulike kontekster, og hvordan dette illustrerer at kjønn således ikke er noe statisk, men dynamisk - og synes det derfor er viktig og fascinerende å se på hvordan kjønnsperformativeten til menn i Norge har endret seg, og mest av alt - hvordan den endrer seg akkurat nå. Der har jo ikke jeg "inside information".
Men, nei, det er absolutt ikke lett å diskutere, og vi må ikke altså. ;) Og det er kanskje lettere å diskutere noe mer spesifikt innen kjønnsperformativitet igjen, med fare for at diskusjonen kan bli for vid igjen.
Kjønnsperformativitet betyr, meg bekjent, nettopp hvordan en "gjør" kjønn
Selvfølgelig. Jeg bare roter litt i hodet mitt. :)
Hadde vært kjekt å diskutere, men jeg har lite data på saken, bortsett fra min egen synsing, som for tiden er forbeholdt fokus på andre ting. Ikke det, jeg leser en del feministisk teori for tiden, Dorothy Smith, Patricia Hill Collins og en til jeg ikke husker... Disse legger langt på vei gode føringer på hvordan man kan studere akkurat dette, altså kjønnsperformativitet, men jeg har igjen å oppgjøre meg noe godt argumentert standpunkt i forhold til hvordan menn "er" ("gjøres") og hvordan dette nå er i forandring.
Jeg må jo innrømme at den teoretiske abstraheringen av kjønn på dette viset, er noe jeg ikke, inntil nylig, har hatt særlig godt (be)grep rundt. Godt hjulpet av bl.a. Gillman, og de som jeg nevnte over.
Snublet over denne morsomme saken: Yaba daba do (http://4.bp.blogspot.com/-lWzAvUgGWtQ/Tj-WN-vdnQI/AAAAAAAACWI/BQdO8KVjLrg/s1600/Liv+Stro%25CC%2588mquist+3.jpg)! ;)
Det er rart med det, hvordan ting og tang er greit helt til du blir rammet selv. Nå er jeg uhyre provosert av en hendelse tidligere i dag, men la gå, skriver dette her likevel.
Kvinnekamp handler ikke så mye om hvem som skal ha permisjon, ta oppvasken, være på topp når man har sex, ikke shave armhulene osv osv. Det handler om at jenter og gutter, kvinner og menn (og forsåvidt alt i mellom eller utenfor disse boksene også), skal ha like rettigheter og like muligheter. Samfunnet i dag er sånn at jenter klarer seg helt klart best på barne og ungdomsskolen, men på mystisk vis faller litt av etterhvert når det kommer til høyere utdannelse og lederstillinger. Og det er greit, om det er jentene selv som velger det, om det er fordi de vil bli frisører, fotografer, få barn, skrive bøker, reise verden rundt, bli advokat eller hva nå drømmen er. Jeg forstår at mye kan skje som gjør at man ikke blir statsminister eller whatever. Jeg forstår også at gutter opparbeider seg evner etterhvert som gjør at de er minst like godt egnet som jenter til å bli forskere osv. Det som provoserer meg er når jeg velger å ikke ta doktorgrad - ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke vil - så blir det sett på som en ting jeg ikke gjør fordi jeg er kvinne, fordi jeg vil heller leve et kjipt liv med mann og barn (jeg aner ikke hva slags white trash person de ser for seg at jeg blir uten phd). Det provoserer meg villt.
Og det skremmer meg. Fordi det er menn som sitter der og bestemmer om jeg er verdig en lesesalplass eller ikke, det er menn som er forelesere, sensorer og samtalepartnere i kantina. Og det skremmer meg fordi jeg ikke kommer til å ta phd fordi jeg er sliten, har fått nok og bare gleder meg til å bli ferdig og få en jobb utenfor universitetsveggene. For jeg er jente, jeg, og har brukt fritiden min på lekser siden jeg begynte i førsteklasse på barneskolen. Fordi jeg har brukt tid på å være redd for å skuffe ungdomsskolelæreren min i tysk, og brukt tid på å fargelegge figurer i krl fordi jeg vet det kan vippe deg opp fra fem til seks. Og jeg vet nå at alt det der betyr ingenting, men jeg gjorde det, og nitti prosent av alle jentene i klassene jeg har gått i har gjort det samme.
Så det provoserer meg at jeg skal miste privilegiene mine fordi noen tror jeg ikke er smart nok, ellers ikke har vilje nok til å være den personen de vil jeg skal være. Men sånn er det, og jeg tror ikke jeg er den eneste.
Kjipt å høre, Varme. Alle kan ha behov for å skifte omgivelser i livet, enten om det gjelder å gå fra jobb til ikke-jobb, fra streber til slacker, fra litteraturviter til DJ på stranda.
Det viktigste er at man fortsetter å utvikle seg, fortsetter å prøve å bli en bedre versjon av seg selv. Det kan du fortsatt gjøre helt uten å være avhengig av annerkjennelsen til andre. Du kjenner deg selv best og må gi deg selv cred for det du har oppnådd og det arbeid du har lagt i ditt liv.
Det ofte både kvinner og menn underspiller betydningen av er hvor mye seksuell friksjon, tenning osv har å si for hvordan individer fra begge kjønn behandler hverandre. Enkelte representanter fra begge kjønn har en forestilling om at man kan se helt bort fra det seksuelle, denne evige higen i vår biologiske kropp som roper om forplanting og maksimal spredning av våre gener. Men det tror jeg er en håpløs forestilling. Personer som tror at møterom, studiesituasjoner, jobbsituasjoner o.l er er aseksuelle, profesjonelle, kanskje bare fordi det hersker moralske forestillinger om hva som er etisk eller ikke, kanskje fordi vi pynter dem med "regler" og kliniske omgivelser, slike personer finner jeg ekstremt naive og til dels ignorante.
Både menn og kvinners oppførsel ovenfor hverandre styres sterkt av de forestillingene som til enhver tid hersker i et samfunn om det seksuelle i tillegg til iboende genetiske trekk fra utenkelig mange generasjoner tilbake sentrert rundt forplantning og overlevelse.
En manns oppførsel vil drastisk forandres ovenfor en kvinne basert på hvordan han kategoriserer henne seksuelt i sorteringer som: uinteressant, seksuelt truende, attraktiv, uoppnåelig. Like sterkt vil en annen manns biologiske seksualitet påvirke Han. Han deler de andre mennene sine rundt seg inn i uinteressante, potensielle ressurser å utnytte, venner, familie og konkurrenter.
Kvinner har også sin egen type kjønnslige atferdsforandringer og holdningsendringer basert på hvordan de seksuelt sorterer andre kvinner og menn. De sorterer andre kvinner i konkurrenter, allierte. En mann de er seksuelt eller biologisk tiltrukket av vil de forholde seg fullstendig annerledes til en mann de ser på som seksuelt uinteressant eller uverdig.
Its all about sex! :) (Vel, MYE av det vi ser på som "fenomen" relatert til hvordan personer av forskjellige kjønn blir behandlet og hvordan de er mot hverandre har sin forklaring i biologisk seksualitet.)
Mener jeg.
Vel, jeg mener fortsatt det jeg skrev, men det skal sies at jeg var på kanskje mitt livs mest provoserte, og at det i stor grad har gått seg litt til nå, og at jeg kjempet meg litt gjennom. Synes likevel konseptet er interessant, det skillet som skjer mellom jenter og gutter når man arbeider seg oppover i systemet. Hvordan jeg plutselig er en som er mindre ambisiøs fordi jeg ikke ser for meg en lang akademisk karriere (i hvert fall innen ett felt), selv om jeg kan godt tenke meg å arbeide meg opp til noe viktig i næringslivet likevel.
Når det kommer til seksualitet tror jeg du i stor grad har rett. Jeg vet ikke om jeg skal si så mye mer enn det.
vBulletin v3.5.4, Copyright ©2000-2012, Jelsoft Enterprises Ltd.