Liva
21-01-2006, 16:05
Fant en artikkelen som ble skrevet om Hanson, den er vel verdt å lese spesielt for dere som har store fordommer mot gruppen!
mvh, Liva.
7/4/2005 - University Record
University Record (Trinity College, Dublin, Ireland)
Tror du at du er for tøff for Hanson? Tro om igjen.
av Stacy Altman
07/06/05
Man kan undre seg over hvorfor vi har en trang til å sette merkelapper på alt og alle. Se på musikk, for eksempel: Sent i tenårene og tidlig i 20-årene betyr ukjent det samme som tøft, og av band som er verdt å nevne, er det kun de som er ikke er så veldig kjente, eller det som finnes av veldig tøffe indie-band. Greit nok. Det jeg ikke kan forstå, er at det kun er én type musikk som er verdt å høre på. Hva skjedde med tanken om at musikk er et kreativt uttrykk som sender ut et budskap, tanken om at man kan identifisere seg med det man hører på? Alle har ulik smak og liker kanskje mer enn én type musikk. Musikk kan være inspirerende, lærerikt og man (det skjer ofte med meg) kan kanskje oppdage nye artister ved å ha et åpent sinn. Man kan ikke lenger si at musikk er en form for kunst basert på talent, følelser og erfaring. I stedet er det hele en lønnsom bransje hvor dansende jenter, pene ansikter og smarte salgsknep gjør musikken til det den er.
For å illustrere poenget mitt, må jeg vel innrømme at jeg tidligere var Hansonfan. De tre blonde brødrene som ble berømte gjennom MMMBop var mine ultimate favoritter, og jeg er litt svak for dem den dag i dag. Så da jeg fant ut at et nytt album var blitt gitt ut, bestemte jeg meg for å høre på det av ren nysgjerrighet (og, av ren nysgjerrighet, bestemte jeg meg for å intervjue Zac, trommeslageren). De er mye høyere enn jeg hadde forestilt meg, men kanskje jeg bare følte meg kortere enn jeg er til vanlig. De er litt eldre; (Isaac 24, Taylor 22 og Zac 19), og mye mer voksne. Taylor, frontfiguren, har nå en to år gammel sønn. (Rettelse: Taylor har en tre år gammel sønn og ei datter som ble født 19 april 2005). De har hatt det travelt de siste årene. De har startet sitt eget plateselskap (3CG Records), produsert (det meste selv) sitt nye album kalt "Underneath", og turnert i Asia og Amerika.
Da jeg begynte å skrive denne artikkelen var det for å sette fokus på problemene ved å bli forfulgt av et svinnende image, og det å bli satt i bås. Da jeg satt i resepsjonen på hotellet, slo det meg hvor surrealistisk denne situasjonen kunne framstå for noen av leserne. En student, som for tiden hører på mer sofistikerte artister som PJ Harvey og KT Tunstall, prøver nå å få studenter interesserte i denne gruppen. Men etter å ha snakket med Zac, forandret denne artikkelen seg til en historie om et bands kamp for å få beholde sin integritet og sitt talent - ved å starte sitt eget plateselskap.
Jeg ble godt fornøyd da jeg oppdaget at det var fornuftig bruk av tid å lage Underneath. Jeg hørte flotte melodier, interessante tekster og underholdende refrenger med et friskt uttrykk. Man kan høre hint av Beach Boys i deres perfekte harmonier, Aerosmith (i sangen "Hey"), Springsteen, Billy Joel, Bee Gees, Mellencamp så vel som andre låter fra 20- og 30 tallet (refrenget på "Crazy Beautiful" er et perfekt eksempel). Ja, det er lett popmusikk, men man hører at bandet har en forståelse for musikken som har insipirert dem. I stedet for å la denne inspirasjonen ta over deres lydbilde, har de beholdt sitt særpreg. Dette alene er en prestasjon i dagens plastikkaktige, resirkulerte pop-, punk- og rockverden. Hanson har klart å bygge seg opp en lojal fanbase ved å ha direkte kontakt med dem gjennom sitt nettsted. Dette har gitt dem frihet til å sette fokus på det viktigste - å produsere musikk på sin egen måte samtidig som å kommunisere direkte med sine fans. De er faktisk bare "tre fyrer som gjør alt selv", og det gir dem frihet til å gjøre alt på sin egen måte.
Skrittet som de har tatt satte musikkindustriens byråkrati i fokus. Hanson bestemte seg for å klare seg på egen hånd i stedet for å fortsette samarbeidet med selskapet sitt (Island/De Jam Records), med artister som Backstreet Boys. "Det er uheldig at denne prossessen er så innviklet", innrømmer Zac. "Alt som betyr noe er den lidenskapen vi har for musikk", som Zac så pent sa det i et intervju for Launch, Yahoo's online radio- og musikkside. "Musikkindustrien fokuserer på metning i stedet for ny musikk, en lojal fanbase og frihet til å eksperimentere". Zac henspilte på det faktum at "MTV spiller hiter 9000 ganger på en uke. Det som er viktig i bransjen nå er hvor mye man kan selge, hva slags image som appellerer til massene for øyeblikket. Det handler ikke om talent".
Hanson har nå lagt tidligere problemer bak seg og vendt snuten framover. De har gitt ut singler, holdt både store og små konserter, og sørget for å gjøre musikken deres så tilgjengelig som mulig. Underneath ble gitt ut 5. februar i Irland. Albumet har et bredt spekter, med for eksempel en melankolsk låt som "Broken Angel". Andre sanger henviser til problemene de hadde med sitt tidligere plateselskap, blant annet Strong Enough To Break. Zac forteller at sangen handler om musikkindustrien og de problemene de hadde, og om det at de konstant måtte støtte hverandre. Han setter spørsmål ved hvordan musikkbransjen plukker ut artister og trener dem opp, og viser til idéen om at musikk er et uttrykk som bør tilhøre musikerne, og at den er respektert og likt av alle som vil lytte. Underholdende sanger med høyt tempo, som "Hey" og "Lost Without Each Other" (deres andre singel), er med på å utvide spekteret, selv om de også har en dypere mening. "Are you listening?" er en frase fra sistnevnte sang som de har brukt som et slagord - hører musikkindustrien på oss?
Som lytter er det vakre med dette albumet at nå når de er eldre, blir sangene som handler om hjertesorg, motgang og mørke, uhyggelige følelser mer troverdige og rettferdiggjort enn før, da de skrev disse sangene som de uskyldige, langhårede englene de var i sommeren 1997. Sangene deres er fortsatt poetiske, tankefulle og nyskapende - dette er de virkelig sterke sidene musikken deres har. Albumet viser et talent for sang, skriving, ingeniørarbeid og produsering. Det beviser at deres tidlige dager skjulte et sant musikktalent, og at de nå takler å ha full kontroll over sitt yrke.
Av den grunn er det fansen og musikken som betyr noe for Hanson. Musikalsk sett har de en forbløffende, mystisk, nesten psykisk forbindelse med hverandre, noe som er mest tydelig når de spiller live. De driver medarbeiderne sine til vanvidd. Zac tilstår: "Noen slenger sammen en slags plan, og så spiller vi aldri det som er blitt avtalt". Slik blir det interessant både for fansen og dem selv. Tidlig i november spilte de en stille, liten konsert på Temple Bar Music Centre. Antallet publikummere var overraskende høyt. Ryktene om konserten ble spredd fra munn til munn, og med stor hjelp fra nettstedet deres. Imponerende, med tanke på at de har blitt glemt av den konvensjonelle musikkverdenen. Den akustiske konserten viste virkelig hvilket talent de har. Improvisasjonen, den gode forståelsen de har seg i mellom gir inntrykk av at alt var harmonisk. Og en akustisk konsert gir dem et imponerende omdømme, siden den viser et musikalt talent og god kunnskap om egen musikk.
Den elektriske konserten på The Amassador (22. mars) fremhevet igjen den forbindelsen de har med hverandre, samtidig som de tok denne musikkskribenten totalt på senga med sitt utrolige talent. Og de bekreftet igjen for oss hvor rocka de egentlig er. Se for deg kraftfulle, allsidige stemmer, forseggjorte gitarsoloer, dunkende trommer, elegante, grasiøse toner på pianoet. Da får du en viss anelse om den styrken de har. Den eldste, (Isaac, gitaristen), har en virkelig allsidig, rocka stemme (og en rock 'n' roll-frisyre som matcher), som roper ut følelser i "Ain't No Sunshine", men som også er mild i akustiske ballader. Taylor viser et pop-spekter like bredt som Michael Jackson i sitt emosjonelle refreng på albumets tittelspor, "Underneath". I tillegg har han fingre som flyr over pianoet og keyboardet, og likevel klarer han på en eller annen måte å hoppe frenetisk opp og ned samtidig som han spiller munnspill i "If Only". Zac forlot trommesettet og viste sitt skjulte talent da han sang en ballade han selv hadde idéen til, "Broken Angel", som handler om drømmer og det å føle seg mislykket. Denne sangen var perfekt for hans sjelfylte, kraftfulle stemme. Konserten var forbløffende, med en avslutning som bestod av deres andre singel, "Lost Without Each Other", og et briljant ekstranummer med "It's A Long Way To The Top" av AC/DC.
Selv om det kanskje virker optimistisk å prøve å få folk til å venne seg til tanken på at Hanson har vokst opp og blitt til rockere, er det i hvert fall verdt et forsøk. Det handler om mer enn å rettferdiggjøre Hansons musikk, det handler om deres erkjennelse av mangelen på god musikk, byråkratiet i musikkindustrien, og deres lidenskapelige ønske om å bare kunne spille. Det er dette som gjør dem så interessante som band. De ser på internett som en sjanse til å utbygge og utbedre sin forretning, og holde kontakten med fansen. De er rockere av dette århundre, men det er deres inspirasjon fra gamle musikere som hjelper dem på veien. De er et "virkelig", ekte band. De er ganske enkelt undervurdert på grunn av sin bestemte holdning om å ikke inngå kompromisser for å lage den musikken de vil, for de menneskene som vet å sette pris på den. Er det ikke det alle musikere streber etter?
mvh, Liva.
7/4/2005 - University Record
University Record (Trinity College, Dublin, Ireland)
Tror du at du er for tøff for Hanson? Tro om igjen.
av Stacy Altman
07/06/05
Man kan undre seg over hvorfor vi har en trang til å sette merkelapper på alt og alle. Se på musikk, for eksempel: Sent i tenårene og tidlig i 20-årene betyr ukjent det samme som tøft, og av band som er verdt å nevne, er det kun de som er ikke er så veldig kjente, eller det som finnes av veldig tøffe indie-band. Greit nok. Det jeg ikke kan forstå, er at det kun er én type musikk som er verdt å høre på. Hva skjedde med tanken om at musikk er et kreativt uttrykk som sender ut et budskap, tanken om at man kan identifisere seg med det man hører på? Alle har ulik smak og liker kanskje mer enn én type musikk. Musikk kan være inspirerende, lærerikt og man (det skjer ofte med meg) kan kanskje oppdage nye artister ved å ha et åpent sinn. Man kan ikke lenger si at musikk er en form for kunst basert på talent, følelser og erfaring. I stedet er det hele en lønnsom bransje hvor dansende jenter, pene ansikter og smarte salgsknep gjør musikken til det den er.
For å illustrere poenget mitt, må jeg vel innrømme at jeg tidligere var Hansonfan. De tre blonde brødrene som ble berømte gjennom MMMBop var mine ultimate favoritter, og jeg er litt svak for dem den dag i dag. Så da jeg fant ut at et nytt album var blitt gitt ut, bestemte jeg meg for å høre på det av ren nysgjerrighet (og, av ren nysgjerrighet, bestemte jeg meg for å intervjue Zac, trommeslageren). De er mye høyere enn jeg hadde forestilt meg, men kanskje jeg bare følte meg kortere enn jeg er til vanlig. De er litt eldre; (Isaac 24, Taylor 22 og Zac 19), og mye mer voksne. Taylor, frontfiguren, har nå en to år gammel sønn. (Rettelse: Taylor har en tre år gammel sønn og ei datter som ble født 19 april 2005). De har hatt det travelt de siste årene. De har startet sitt eget plateselskap (3CG Records), produsert (det meste selv) sitt nye album kalt "Underneath", og turnert i Asia og Amerika.
Da jeg begynte å skrive denne artikkelen var det for å sette fokus på problemene ved å bli forfulgt av et svinnende image, og det å bli satt i bås. Da jeg satt i resepsjonen på hotellet, slo det meg hvor surrealistisk denne situasjonen kunne framstå for noen av leserne. En student, som for tiden hører på mer sofistikerte artister som PJ Harvey og KT Tunstall, prøver nå å få studenter interesserte i denne gruppen. Men etter å ha snakket med Zac, forandret denne artikkelen seg til en historie om et bands kamp for å få beholde sin integritet og sitt talent - ved å starte sitt eget plateselskap.
Jeg ble godt fornøyd da jeg oppdaget at det var fornuftig bruk av tid å lage Underneath. Jeg hørte flotte melodier, interessante tekster og underholdende refrenger med et friskt uttrykk. Man kan høre hint av Beach Boys i deres perfekte harmonier, Aerosmith (i sangen "Hey"), Springsteen, Billy Joel, Bee Gees, Mellencamp så vel som andre låter fra 20- og 30 tallet (refrenget på "Crazy Beautiful" er et perfekt eksempel). Ja, det er lett popmusikk, men man hører at bandet har en forståelse for musikken som har insipirert dem. I stedet for å la denne inspirasjonen ta over deres lydbilde, har de beholdt sitt særpreg. Dette alene er en prestasjon i dagens plastikkaktige, resirkulerte pop-, punk- og rockverden. Hanson har klart å bygge seg opp en lojal fanbase ved å ha direkte kontakt med dem gjennom sitt nettsted. Dette har gitt dem frihet til å sette fokus på det viktigste - å produsere musikk på sin egen måte samtidig som å kommunisere direkte med sine fans. De er faktisk bare "tre fyrer som gjør alt selv", og det gir dem frihet til å gjøre alt på sin egen måte.
Skrittet som de har tatt satte musikkindustriens byråkrati i fokus. Hanson bestemte seg for å klare seg på egen hånd i stedet for å fortsette samarbeidet med selskapet sitt (Island/De Jam Records), med artister som Backstreet Boys. "Det er uheldig at denne prossessen er så innviklet", innrømmer Zac. "Alt som betyr noe er den lidenskapen vi har for musikk", som Zac så pent sa det i et intervju for Launch, Yahoo's online radio- og musikkside. "Musikkindustrien fokuserer på metning i stedet for ny musikk, en lojal fanbase og frihet til å eksperimentere". Zac henspilte på det faktum at "MTV spiller hiter 9000 ganger på en uke. Det som er viktig i bransjen nå er hvor mye man kan selge, hva slags image som appellerer til massene for øyeblikket. Det handler ikke om talent".
Hanson har nå lagt tidligere problemer bak seg og vendt snuten framover. De har gitt ut singler, holdt både store og små konserter, og sørget for å gjøre musikken deres så tilgjengelig som mulig. Underneath ble gitt ut 5. februar i Irland. Albumet har et bredt spekter, med for eksempel en melankolsk låt som "Broken Angel". Andre sanger henviser til problemene de hadde med sitt tidligere plateselskap, blant annet Strong Enough To Break. Zac forteller at sangen handler om musikkindustrien og de problemene de hadde, og om det at de konstant måtte støtte hverandre. Han setter spørsmål ved hvordan musikkbransjen plukker ut artister og trener dem opp, og viser til idéen om at musikk er et uttrykk som bør tilhøre musikerne, og at den er respektert og likt av alle som vil lytte. Underholdende sanger med høyt tempo, som "Hey" og "Lost Without Each Other" (deres andre singel), er med på å utvide spekteret, selv om de også har en dypere mening. "Are you listening?" er en frase fra sistnevnte sang som de har brukt som et slagord - hører musikkindustrien på oss?
Som lytter er det vakre med dette albumet at nå når de er eldre, blir sangene som handler om hjertesorg, motgang og mørke, uhyggelige følelser mer troverdige og rettferdiggjort enn før, da de skrev disse sangene som de uskyldige, langhårede englene de var i sommeren 1997. Sangene deres er fortsatt poetiske, tankefulle og nyskapende - dette er de virkelig sterke sidene musikken deres har. Albumet viser et talent for sang, skriving, ingeniørarbeid og produsering. Det beviser at deres tidlige dager skjulte et sant musikktalent, og at de nå takler å ha full kontroll over sitt yrke.
Av den grunn er det fansen og musikken som betyr noe for Hanson. Musikalsk sett har de en forbløffende, mystisk, nesten psykisk forbindelse med hverandre, noe som er mest tydelig når de spiller live. De driver medarbeiderne sine til vanvidd. Zac tilstår: "Noen slenger sammen en slags plan, og så spiller vi aldri det som er blitt avtalt". Slik blir det interessant både for fansen og dem selv. Tidlig i november spilte de en stille, liten konsert på Temple Bar Music Centre. Antallet publikummere var overraskende høyt. Ryktene om konserten ble spredd fra munn til munn, og med stor hjelp fra nettstedet deres. Imponerende, med tanke på at de har blitt glemt av den konvensjonelle musikkverdenen. Den akustiske konserten viste virkelig hvilket talent de har. Improvisasjonen, den gode forståelsen de har seg i mellom gir inntrykk av at alt var harmonisk. Og en akustisk konsert gir dem et imponerende omdømme, siden den viser et musikalt talent og god kunnskap om egen musikk.
Den elektriske konserten på The Amassador (22. mars) fremhevet igjen den forbindelsen de har med hverandre, samtidig som de tok denne musikkskribenten totalt på senga med sitt utrolige talent. Og de bekreftet igjen for oss hvor rocka de egentlig er. Se for deg kraftfulle, allsidige stemmer, forseggjorte gitarsoloer, dunkende trommer, elegante, grasiøse toner på pianoet. Da får du en viss anelse om den styrken de har. Den eldste, (Isaac, gitaristen), har en virkelig allsidig, rocka stemme (og en rock 'n' roll-frisyre som matcher), som roper ut følelser i "Ain't No Sunshine", men som også er mild i akustiske ballader. Taylor viser et pop-spekter like bredt som Michael Jackson i sitt emosjonelle refreng på albumets tittelspor, "Underneath". I tillegg har han fingre som flyr over pianoet og keyboardet, og likevel klarer han på en eller annen måte å hoppe frenetisk opp og ned samtidig som han spiller munnspill i "If Only". Zac forlot trommesettet og viste sitt skjulte talent da han sang en ballade han selv hadde idéen til, "Broken Angel", som handler om drømmer og det å føle seg mislykket. Denne sangen var perfekt for hans sjelfylte, kraftfulle stemme. Konserten var forbløffende, med en avslutning som bestod av deres andre singel, "Lost Without Each Other", og et briljant ekstranummer med "It's A Long Way To The Top" av AC/DC.
Selv om det kanskje virker optimistisk å prøve å få folk til å venne seg til tanken på at Hanson har vokst opp og blitt til rockere, er det i hvert fall verdt et forsøk. Det handler om mer enn å rettferdiggjøre Hansons musikk, det handler om deres erkjennelse av mangelen på god musikk, byråkratiet i musikkindustrien, og deres lidenskapelige ønske om å bare kunne spille. Det er dette som gjør dem så interessante som band. De ser på internett som en sjanse til å utbygge og utbedre sin forretning, og holde kontakten med fansen. De er rockere av dette århundre, men det er deres inspirasjon fra gamle musikere som hjelper dem på veien. De er et "virkelig", ekte band. De er ganske enkelt undervurdert på grunn av sin bestemte holdning om å ikke inngå kompromisser for å lage den musikken de vil, for de menneskene som vet å sette pris på den. Er det ikke det alle musikere streber etter?