An Introduction to Philosophy (verdt å lese)

[Helge]

An Introduction to Philosophy


By Danny Robinson

Soren Kierkegaard said that truth is subjective.

To tell you the truth I don't know a lot about philosophy. But I do know
what 'subjective' means - it's something that's different for everyone.
After reading a little, I decided it would be nice for Truth to be subjective.
And I choose for Truth to be subjective.

Today I stepped out of my house and into a new world - one where I am
free to choose my own Truth. The mailbox was overflowing, but I chose to
ignore it. In my world there is no mail. I wouldn't be paying those bills.

I strolled cheerfully along the footpath, glad to be relieved so easily of the
financial burden. I never realised philosophy could have such practical
application.

Later on, as I danced along the aisles of the supermarket, singing to my
groceries as I placed them in my trolley, I wondered how many other
people were making their own Truths. People stared at me, but I knew
why. They were admiring my incredible looks and perfect physique.

At the checkout, the cashier handed me back my debit card and informed
me that I had insufficient funds in my account. I explained to her that I
had plenty of money, but that was my Truth and not hers.

She called for her supervisor.

I was a little miffed at having to explain my situation again, and the
supervisor was no less accommodating of my personal beliefs. She told
me that the EFTPOS machine had its own Truth too, and that its Truth was
legally binding. This seemed fair enough, so I agreed to adjust my
personal Truth and handed my other card.

As I left the shopping center, I suddenly realised I had paid $2.95 for a
bunch of grapes. In my Truth grapes would never cost that much. But I
had already wasted too much time arguing, and I was late for my
meeting.

I work for the council, and I help make decisions. The meeting had
already started by the time I arrived, and I was asked to explain my
lateness. Not wishing to give the entire room a crash course in
philosophy, I simply stated that I was not late at all. The Mayor pointed at
the big clock above the doorway, and I mumbled an apology. I wasn't
quite up to changing the Truth of time. Who new what effect that could
have on the universe?

The first motion was carried with an overwhelming majority. Everyone
voted for it except me. Knowing it was vitally important that the motion
not be passed, I decided it was time for me to exercise my new authority
on truth.

That motion was voted out, I told them. They all looked at me.

They didn't understand. I told them about Soren Kierkegaard, and about
subjective Truth. I explained that the only Truth that matters is your own
personal Truth. It all made cosmic sense. I then explained that my vote
was worth more of theirs put together.

They asked me how I had come to this conclusion.

I said it didn't matter how, because nothing is important to me except my
Truth.

They told me to stop being childish.

One old councillor told me he agreed completely, and that personal things
are great things. Glad of an ally, I asked him to share with me some of
his own Truth.

"My own Truth is that I am sleeping with your wife" he calmly said.

I sat in silence as the room erupted. Fifty people in suits, rolling around in
laughter.

The old councillor continued his onslaught, telling me that I was standing
stark naked and should put some clothes on. I didn't believe him of
course, but my cheeks reddened as I realised with a heightening sense of
embarrassment that this could be the Truth for everyone else in the room
as well.

I went home covering myself with my hands - just in case.

[Savant]

sannhet i form av subjektiv i denne teksten, virker som anarki. Men Jeg stemmer ikke nei, for selvom ting er logiske-som sanmhet. er de ikke nødvendigvis "virkelighet".

Man bøyer sin egen virkelighet gjennom å la seg bøye med virkeligheten.

[Doktoren]

Sannhet er et ord, og betydningen har bare betydning for de som gir ordet betydning. Konseptet sannhet er subjektivt. Derfor må sannheten være subjektiv.

[Anonymous]

finnes det noe objektivt i det hele tatt? er det liksom guds oppfattelse, eller tverrsnittet av menneskehetens oppfattelse, eller alle dyr og planter?

"sannheten" er noe vi subjektivt tror er objektivt. så, ja, subjektiv vil jeg si.

hvem er dette vesen som kan oppfatte noe objektivt?

[Helge]

Tverrsnittet av samtlige menneskers oppfattelse blir vel den objektive
sannhet, men man ender opp med problemet at den som f.eks. skal
prøve å samle inn informasjonen selvfølgelig er subjektiv i sin oppfattelse
av alle andres oppfattelser. Så jeg mener at sannheten aldri kan være
100% objektiv, men jo flere som godtar de samme fakta, jo mer
objektive er de. (med mindre en person manipulerer mange andre til å tro
og godta det.)

[Anonymous]

så vi kan forholde oss til 'objektivitet' som en arketype eller ideal, men vi må aldri anta en 'objektivitet' som noe annet enn en subjektivitet (i mer eller mindre grad - men vi vet heller ikke noen måte å markere skalaen).

enkelte begreper beskriver ting som er umulige, men de gir mening allikevel.

[Doktoren]

Så Helge, den som er flest er rettest?

[Helge]

Nei, jeg forsnakket meg.

:P

[Anonymous]

Om vi nå sier at sannheten er subjektiv eller objektiv, hvor mye kan vi uansett stole på den? Hvis vi først skaper oss "sannheter", hvordan kan de da være annet enn bruksting vi skaper oss etter behovet for å skape orden i tilværelsen? Og hvis vi skaper dem bare for å tilfredstille det behovet og for å finne et fast holdepunkt å skape orden av, hvordan kan vi anse dem troverdige? Da får sannheten den samme funksjonen som en løgn. Vi lyver alltid for en grunn. Er motivene for å lyve de samme som for å søke sannhet? Er det vår tenkende kraft vi tilfredsstiller ved disse sannhetene, eller er det våre følelser som søker ly i åsyn av den universelle gåten? Hvis sannhetene ikke er noe annet enn en funksjon for at mennesket skal bekvemliggjøre seg selv, kan en ikke prinsippielt skille løgn fra sannhet. Hvis alt er relativt og vi har skapt våre egne sannheter, har de bare gyldighet for oss, og da er vi ensomme i universet.

Det er urimelig å påstå at mennesket søker sannhet for sannhetens skyld,når de tar til takke med nesten hva som helst. Jeg trenger bare nevne; alle religioner, alle ateistiske trosretninger (alle har en trosretning, selv nihilistene) og alle livssyn. Selv vi som mener det ikke finnes noen sannhet, eller ikke vet om det finnes noen sannhet, har funnet en løsning i dette. Man finner sannheten når man benekter at sannheten finnes, og man finner den også når man sier; "det kan man ikke vite". Det er jo en grei løsning; vi vet ikke. Men hvordan kan vi egentlig vite at vi ikke i vårt dypeste indre vet, selv om vi ikke føler det slik?

Sannheter er forenklede bilder av virkeligheten, som jeg ser det. Det faller forøvrig på sin egen urimelighet, siden påstanden i seg selv gir seg ut for å være en sannhet. Må ikke da alt falle på sin egen urimelighet? Kanskje det finnes bare en eneste stor sannhet; alt er urimelighet.

Hvis det finnes små spredte sannheter, som ikke kan dannes til en eneste stor objektiv sannhet fordi de da ville danne en usannhet, blir ikke helhetsbildet av alle sannhetene løgnaktig da? Da kan man ikke se alt under ett uten å falle på urimeligheter. Da blir hele virkeligheten en eneste ubegripelig urimelighet. Er spørsmålstegn det eneste vi kan stole på? Er det eneste holdepunktet vi har det forvirrede,forvridde lille spørsmålstegn?


Noen vitenskapsmenn har vakker sagt; universet skapte mennesket for å lære seg selv å kjenne. Isåfall har det møtt sitt lodd. Kanskje universet var en dårlig idé fra starten av. Nå ber vi på kne foran svarte høl og setter vår lit til døden eller vår ev. gjenfødsel.Det kan bli en meget trang fødsel.


Hæ?

[Helge]

Vi søker sannhet for å vite når vi lyver...

:D

[Crowley]

Sannheit e berre noke vi menneske he skapt. D e eit abstrakt utrykk som, kjærleik og hat, sannheit er noke vi har skapt for å kunne forstå ting betre og for å kunne identifisere fleire faktorar. For ein lystløgnar (Løgn som også er eit abstrakt emne) eksisterar ikkje sannheit og derfor kjenner han ikkje til tanken om å seie ting slik dei er, og han forteller oss helder noke som vi kallar ei løgn. Og sidan vi mennesket tolker abstrakte tankar og tema forskjelligt blir dermed sannheita og subjektiv.

[Anonymous]

Sannheit e berre noke vi menneske he skapt. D e eit abstrakt utrykk som, kjærleik og hat, sannheit er noke vi har skapt for å kunne forstå ting betre og for å kunne identifisere fleire faktorar.

Men siden det er skapt for å møte det behovet med forståelse, hvordan kan vi stole på at sannhetene sier hvordan tingene faktisk er, og ikke hvordan vi ønsker eller kan akseptere at tingene er?

Jeg tok ikke det innlegget ditt som om du hadde lest mitt, men det var kanskje heller ikke ment som noe slags svar som tok i betraktning de problemstillingene jeg kom med?

Alf

[Crowley]

Men siden det er skapt for å møte det behovet med forståelse, hvordan kan vi stole på at sannhetene sier hvordan tingene faktisk er, og ikke hvordan vi ønsker eller kan akseptere at tingene er?

Alf

Akkurat, derfor seie ej at sannheita e subjektiv

[Anonymous]

Kvifor må sannheten vera subjektiv? Sannheten er der, men tolkningane av han er subjektive. Kaster du ein stein opp i lufta og spør om den kommer ned igjen er sannheten ja, det gjer den. Men kvifor den kommer ned igjen kan diskuterast og teoriar kjem til og blir motbevist og nye oppstår, men sannheten er der, det spørs berre om me finner den. Men du kan heller spør deg sjølv om det finnest noko sannhet som mennesket klarar å oppfatte uten å snu å vende på den...

[Nerevar]

Ka om den ikke kom ned igjen? Bare fordi nokka skjer kvær gang man sett igang en reaksjon, betyr ikke det at det vil skje kvær gang i framtia...

Sitat. Ghost- Matrix eh... 2. Huske ikke navne.